Ingvar Ambjørnsen - Døden på Oslo S

Jeg trakk opp flodhesten en gang til. Den gikk løs påen helt umulig skumdott med den samme energien, det samme påklistra gliset.

Etter at jeg hadde tørka meg og fått på meg reine klær, gikk jeg ned til Proffen og sa at det var på tide å foreta seg noe annet enn å glo Toppop.

Folk som bor på en helt annen kant av landet enn Proffen og jeg, og som aldri har sett den nye Sentralbanestasjonen i Oslo, har virkelig blitt spart foren ekkel opplevelse. Den ser nemlig helt nitrist ut. Hele det enorme bygget er satt opp i rødbrun stein, alt er firkantaog jævlig. Og når det er vinter og kaldt, fryser man likesom litt ekstra når man kommer ned på Jernbanetoget og ser dette helvetes byggverket. Guttehjemet ”Håpet” blir reine barhyttai forhold. Og ved sida av Sentralbanestasjonen ligger et enda jævligere bygg, Postgirobygget, den eneste virkelige skyskraperen i Oslo. Dønn firkanta og fantasiløs den også. Joda, på Jernbanetorget kan det være kaldt på mer enn en måte!

Inne i hallen var det et yrendefolkeliv. Foran kioskene sto lange køer med folk som ville handle aviser og røyk, og grønne epler og hva veit jeg. Rundt en snackbar kokte det formelig av hamburgere og pølser, varm kaffe og halve kyllinger. Og overalt: Hastende mennesker med ryggsekker og koffeter, bæreposer og mapper. På de blå tavlene over hver utgang veksla togavgangene etter som minuttene tikka forbi, alt sammen akkompagnert av en utydelig høyttalerstemme. Tog til Hamar klokka det og det, tog til København, tog til Stogholm og Bergen. Ta plass og lukk dørene!

Men vi hadde ikke kommet hit for å se på togene. Det var lenge siden denslags hadde frista oss. Og vi hadde ikke kommet hit for å se på alle folka som var på vei hjem heller. Vi var her for å ta en titt på skyggene. De skyggene som sklei stille rundt blant alle de vellukka folka. Skyggene som hadde ikke noe hjem. De folka som frøys mest enten det var vinter eller sommer.

— Vel, sa Proffen. — Hvor skal vi begynne?

— Begynne? Trudde vi var i gang for lenge sia (siden), jeg?

— Ålreit da. Jeg mener bare at det eneste jeg skal se, er dødsstraite folk overalt!

— Det varersikkert ikke lenge, sa jeg. — Hvis vi bruker øynene skikkelig!

Vi brukte øynene skikkelig.

Og det varte ikke lenge før det idylliske bildet sprakk. Borte ved en av dassene sto ei jente og hang med en bærepose i handa. Hun var kledd i siste skrik, men svikteni knea og hue som liksom ikke satt helt fast på halsen, det dingla hit og dit, sa sitt om at hun ikke akkurat kom rett fra jazzballeten. Heroin, tenkte jeg. Eller noe pille-greier. Hun var eldre enn Proffen og Jeg. Ikke så veldig mye eldre, men eldre. Kanskje det bare var kjøretsom hadde gjort henne eldre. Dag ut og dag inn i kalde bygater of trappeoppganger. Dag ut og dag inn på harde stoffer.

Vi hadde ikke peiling på hvem hum var, og fortsatte videre. Liten sjans for at to straitinger som Proffen og jeg ville få noe ut av ei jente som ikke kjente oss, og som dessuten nokså sikkert hata hele verden.

— Vi må se etter noen fra Løkka eller Torshov, sa Proffen. — Eller kanskje Sagene. Noen som ihvertfall kjenner trynet vårt.

Jeg nikka. Litt lenger borte sto to typer og lekeslossom ei colaflaske. De var dopa som bare juling, men mye eldre enn oss, og de kunne sikkert bli dødsfarlige hvis vi spurte om å få leke med dem.

Så vi satte oss på en benk sammen med ei gammal dame som så ut som om hun hadde fullstendig noia, og lot tida gå. Det var kaldt, men jeg hadde dratt på meg stillongsfør jeg gikk hjemfra, og den surevinden holdt seg tross altpå utsida.

Det gikk et kvarter. Det gikk en halv time.

Da kom Roy Rogers og et par jenter. Stilte seg opp ved en fotoautomat ikke så langt gra oss, og lot ei flaske Gold gå på rundgang. Jeg sa til Proffen at Rogers sannsynligvis var mannen vår, og Proffen var enig.

Rogers så helt crazy ut. Rødt og blått i det strittende håret. Lærjakke, og ei dongeribukse som var så møkkete at den sikkert kunne stå av seg sjøl. Rogers var en sånn type som kunne få folk som dama ved sida av oss til å pisse på seg av redsel, mens han i virkeligheten var omtrent like farlig som en hamster. Jeg trur ikke noen hadde sett Rogers forbanna noen gang. Ikke sikkelig. Proffen og jeg kjente ham fra skolen, men det var lenge siden han hadde hatt noe der å gjøre for å si det sånn. Sist jeg hadde hørt noe om Rogers, hadde barnevernet, eller hvem det var, sendt ham til et eller annet køllektiv på Toten hvor han skulle lære å bli edru og lese og skrive. At han var her nå, kunne tyde på at han ikke hadde likt seg noe særlig der oppe. De to jentene som sto sammen med ham kjente jeg ikke. Kanskje de ikke hadde likt seg på kollektivet de heller.

Proffen og jeg reiste oss og gikk bort til dem.

Rogers gliste, og det var lett å se at han var nokså skeiv. De to jentene så en annen vei. Syntes sikkert ikke at det var noen vits i å kaste bort blikk på to nyktre typer som oss.

— Jøss! Pelle og Proffen jo! Står te’?

— Ålreit, sa Proffen. — Og med deg?

Rogers heiste på skuldrene, men beholdt smilet. Sa ikke noe.

— Vi ser etter Filla, sa jeg før det begynte å bli pinlig. — Sett noe te’n?

— Hørte han hadde endt opp på ”Håppet”, sa Rogers. — Drittsted. Var innom der jeg også. Ble et jævla kort opphold!

— Han har stikki av, sa Proffen. — Knust kjøkkenet, gitt sjefen en på kjeften, og stikki av.

Rogers begynte å skoggerle, men latteren varte bare i noen sekunder før den gikk over i en temmelig jævlig hoste. Han hadde sikkert ikke kunne pakke ei dundyne rundt seg om nettene i det siste.

— Er det meninga at vi skal stå her og preike med to dødstrøtte kiser, eller åssen er det? sa den ene av jentene. Hun så fremdeles ikke på oss, men klarte likevel å spytte tyggegummien hårfint forbi der høyre øret til Proffen. — Var det derfor vi taxa bort hit fra Grønland, eller?

— Trur’ke det akkurat, sa den andre. — Men det kan jo hende at vi misforsto Rogers ista.

Rogers tok det som vanlig helt rolig. — Nei, jeg har ikke peiling, folkens! Men hvis snuten er i hæla på’n, så står’n sikkert ikke her nede og henger. Snakker om sola forresten!

Vi snudde oss, og så i den retningen Rogers så. Jentene også. De var plutselig blitt litt mer interesserte.

De to typene i uniform hadde kommet helt plutselig på oss, så det var liksom ingen vits å lage noe krøll. Ikke for det: Proffen og jeg hadde jo ikke noe å skjule. Men det kunne godt hende at noen av de andre hadde det. Måten ei av ejntene vrei seg på kuune gi visse signaler om noe sånt.

Rogers beholdt fremdeles gliset. Kjente tydeligvis disse gutta. — Jøss! Lie, jo! Og Hermansen! Ja, jeg har iike noe til dere i dag jeg, altså!

Den ene snuten ga den andre et dytt i sida. — Hørte du det, Jon? Vi blir huska av selveste Roy Rogers! Og jeg som var så redd for’ at han hadde glemt oss helt! Triste greier at han ikke har noe til oss i dag, hva?

Spydige typer. De ble stående og flire.

— Og dere da, småjenter? sa den andre. — Ute og går på by’n?

Jentene svarte ikke.

Han som het Jon dro til seg bæreposen til ene av jentene med et røkk. — Handla har dere visst også?

— Gi faen! sa hun. — Har fått spenn av mora mi, ikke sant?

— Fine greier! sa purken. — Fine greier med spenn fra mamma. Vi får vel ta en titt. Han dro opp et par plagg. Ei sånn dødsmoderne jakke for damer, to splitter nye bluser og en genser. — Er vel ikke akkurat størrelsen din dette her, hva?

— Gi faen, har jeg sagt! Har handla til søstra mi, ikke sant!

— Samhold i familien, skjønner jeg. Mora di deler ut kronene og du går og handler. For søstra di. Nesten ikke til å tro!

Jenta hadde mista den tøffe maska si nå. Holdt på å begynne å grine. Alle som der skjønte sikkert at det ikke var på grunn av klærne, som nå helt sikkert kom til å bli tatt med til politivakta. Det var først da ordet ”familie” var blitt nevnt at jenta ble spak.