Ingvar Ambjørnsen - Døden på Oslo S

— Når vi kommer ned i Gamlebyen, så snikervi på bussen! sa Proffen. — Jeg for min del orker ikke mer av dette polarværet!

Vi hadde nesten kommet helt opp til hovedveien da vi så en mørk skygge komme mot oss gjenom snødrevet. Skikkelsen gikk foroverbøydsom oss, og frøys antakelig like jævlig. Jeg synes det virka skummelt — alt virka liksom skummelt i dette været. Og helt uten å planlegge det, tråkka jeg nærmere Proffen.

Da vi kom helt innpå, viste det seg at det var en gutt på vår egen alder. Han hadde svart dyffelcoatpå seg, og hetta var snørtigjen så vi bare såvid kunne se det hvite ansiktet. Proffen gikk ut i veien og stoppa ham.

— Bor du her, eller? Proffen lot tommelenfarei en kjapp bevegelse i retninng steinskipet.

— Åssen det? så mistenksomtpå oss. Virka ikke særlig interessert i å stå her og preike i stormen. Jeg forsto ham i grunnen godt.

— Vi er kompiser av Filla, sa jeg. — Var akkurat nedom for å besøke ham. Fikk høre at han hadde laga en voldsom omelett på kjøkkenet.

Fyren begynte å le. Det var en latter som var like iskald som vinden som føyk rundt ørene våre. — Jeg driter i Filla, sa han. — Og jeg driter i Stein! Jeg driter i hele suppa, ikke sant?

Han gikk helt inntil meg, og virka alt annet enn vennlig. Tok tak i jakka mi og heiste meg opp nærmere ansiktet sitt. Han lukta tabakk, og pølse med løk.

— Men hvis du ser Filla, så kan du godt hilse fra oss gutta på ”Håpet” og si at den som gir Bjørnen en på kjeften er en kompis av oss. Ingen har gjort det før ham! Ingen!

— Bjørnen? glapp det ut av meg. — Mener du bestyrer’n, eller?

Han ga meg en dytt så jeg vakla bakover og hold på åfalle. Så fortsatte han nedover allen. — HAN ER EN DRITT! hylte han mot stormen. — HAN EDR DRITT!

Proffen plystra. — Det var ikke dårlig, Pelle! Nå veit vi i det minste at den digre typen der nede ikke tar det åttende bud så alvorlig!

Jeg ordna på jakka mi. — Jeg husker ikke så mye fra bibelhistoria.

— Du skal ikke lyve, sa Proffen. — Åttende bud i den kristne grunnloven! La du forresten merke til plasterlappen han hadde under øret?

— Selvfølgelig.

— Jeg har en mistanke om at det var avskjedsbrevetfra Filla!

Vi gikk ned i Gamlebyen uten å si noe. Det var så å si ikke mulig å snakke på grunn av vinden og sluddet. Dessuten foregikk det så mye i hue på både Proffen og meg akkurat da, vi ville være aleine med spekulasjonene våre til vi hadde noe fornuftig å komme med. For mitt vedkommende følte jeg at det kunne komme til å bli en stund til. Hvorfor hadde bestyreren ljugi oss rett opp i trynet? Eller var det denne gutten i dyffelen som hadde bløffa? Jeg viste ikke.

Vi orka ikke å stå og vente på en buss, så vi fortsatte like godt forbi Politihuset og videre bortover Grønland. Ved et lyskryss ble vi stående og vente på grønt. Traffiken fløyt langosmt forbi oss i retninng sentrum. Jeg fulgte bilene med øynene hele tida. Ønska meg inn i ei av de kjerrene, inn i en bil der varmeapparetet sto på full gull. Plutselig greip jeg Proffen i armen. — Se der!

Ei svart merce sklei forbi oss i sørpa. Jeg hadde ikke lært meg nummeret helt utenat, men det var selvsagt Proffen.

— Stemmer! sa han. — Der har vi bestyrer’n på vei hjem! Pugganummeret før vi gikk!

— Og du har ikke lang merke til noe mer i samme slengen? sa jeg. Følte meg litt kjekk nå. Ikke så ofte at jeg kan overgå Proffen når det glelder å være skarp og smart.

— Mer? Hva da?

Jeg pekte. Den svarte merca fjerna seg langsomt bort fra oss. — Bakskjermen, Proffen, bakskjermen! Den er grunna hvit!

— Ja, den skal vel omlakkeres da?

— Akkurat. Det skal den høyre bakskjermen på bilen til kompisen hans også!

Dagen etter var lørdag. Noen synes kanskje jeg er en gris, men jeg bader bare en dag i uka. Den henger sammen med fortida mi, det. Opphengfra dengang jeg bare var valpenog bodde sammen med mutter og fatter nede på Tøyen i en aldgammal kåk der vinden kom inn gjennom vinduskarmene, sikrigene gikkhver fjerde time, og et felles bad nederst i en lang, mørk gang måtte fyres opp med ved før det kom varmt vann ut av krana. Høres middelalders ut, men sånn var det. Og etter at fatter hadde fyrtsom en gal i en time eller to, ga den gamle tanken såvidt fra seg nok varmt vann til å fylle det nedslitte badakaret halv opp to ganger. Mutter og jeg bada først, så fatter. Lille My var ute og svevde i kosmos på den tida. Og selv etter at vi flytta inn i denne helt strøkne kåken i Bentsebrugata, sitter den gamle rytmen liksom fast i meg og fatter. Mutter derimot har gått inn i ”den nye tid” som en riktig bade- og dusj-løve. Så fort hun har en halvtime ledig, bruser det fra kranene på badet. Hun synes vi gutta er noen griser, og mener at hele greia er ”kjønnbestemt”— hva hun nå mener med det.

Jeg har en annet særhetogså. Like godt å innrømme det med det samme, selv om det høres temmelig barnsli ut: Jeg klarer ikke å slappe helt av i badekaret uten flodhestenmin. En plastflodhest med et jævla glis rundt kjeften, som sitter i en plastbåt og ror som en gal når den er trukket opp. Han ror selvsagt helt hytt og pine, men gliset sitter klistra på ham konstant. Fatter har sagt at det går anå lære et par ting av den flofhesten, men jeg veit ikke helt hva jeg skal tru om det.

Vel, jeg lå altså der i badekaret og tenkte nøye igjennom (j,levfk nofntkmyj) et par ting, mens flodhesten kjempa seg smilende gjennom en diger skummdott.

For det første: Hva lå bak hærverket på guttehjemmet ”Håpet”? Og hvis det hadde vært et basketakmellom bestyreren og de to gutta — hvorfor holdt da denne bestyreren tettom det? Det hadde ikke stått ett ord om noe slikt i avisene heller. På meg hadde denne fyren virka ok. Kunne det tenkes at han rett og slett hadde valgt å holde kjeft om en eventuell slåsskamp, for ikke å gjøre hele suppa verre for Filla og kompisen hans? Kanskje. Men hvis det ikke v ar grunnen? Da kunne det bety at han hadde et eller annet å skjule, noe som hadde med grunnen til hæarverket å gjøre. Det er klart at jeg ikke helt uten videre stolte på det den fremmede gutten hadde sagt om at Filla hadde gitt bestyreren en på kjeften. Men på en annen side kunne jeg ikke skjønne hva han skulle ha å vinne på den bløffen. En tredje mulighet var at Filla kunne ha gitt denne Skånseth en på kjeften før massakrenpå kjøkkenet. Den teorien åpna også for flere muligheter. Sett at de to hadde kommet i tottene på hverandre, og at det hadde sprukket for Filla. Kunne det tenkes at bestyreren hadde diska opp med en litt for jævlig hevn? Ja, det var absolutt en mulighet. Filla var lett antennelig, det visste jeg. Og helt ekstremt kjørt på rettferdighetkunne han også være. Hvis han på en eller annen måte hadde følt seg tråkka på, urettferdig behandla, ville han uten tvil kunne ha oppført seg som vist i avisa. Men den andre, denne Stein Hansen? De måtte ha hatt noe på gang sammen. Ikke nødvendigvis, forresten. For Fillas rettferdighetssans ville også uten tvil kunne føre til at han ga noen en på kjeften på vegne aven annen som var blitt tråkka på. Real sånn, Filla.

Men mest av alt tenkte jeg rett og slett på Fillas situasjon akkurat nå. På hvor han var, hva han dreiv med. Og jeg hadde en vond følelse i magen det jeg lå, for jeg trudde jeg visste svaret på ihvertfall det siste spørsmålet. For Filla hadde aldri vært særlig sterk. Hvis han syntes virkeligheten ble noe jævlig, hadde han lett for å stikke av fra hele greia. For noen år tilbake hadde han kjørt seg temmelig hard på sniffing, det var derfor han hadde fått tilnavnet Filla. Og selv om det var lange siden, så hadde han hatt det så beinhardt i det siste at jeg ikke syntes det var særlig rart om han hadde ramlautpå igjen. Det skremte meg. Nedover på Grunerløkka og i sentrum gikk folk på min egen alder rundt i gatene og så ut som gjenferder. Jeg syntes ikke Filla fortjenteå stryke med før han fylte tjue. Ingen andre heller forresten.