Ingvar Ambjørnsen - Døden på Oslo S

— Jeg også, sa jeg. Det var jo ikke helt sant det da. Jeg burde ha vært hjemme for flere timer siden, men jeg ville ha sittet her sammen med henne til jorda gikk under.

Så var det bare vanskeligste igjen. Si hadet på noenlunde streit måte. Problemet var bare at jeg så veldig gjerne ville se Lena igjen! Det måtte da være muli? Hun hadde vel likt meg litt ihverfall, siden hun allerede hadde kasta bort flere timer på meg?

Frank og ærligheten hans tok overhand igjen.

— Kan vi ikke… Jeg mener, du har vel ei adresse… Telefonnummer kanskje?

Hun ble plutselig så stille og rar. — Veit ikke helt, Pelle… Mora mi… Hun er liksom så jævla nervøs. Det er ikke så ålreit at du ringer meg. Hun smilte. — Men jeg går ofte hit!

— Ålreit, sa jeg. — Men se her. Jeg fant fram en kulepenn og skreiv opp adressa mi på Prince-pakka hennes. Og telefonnummeret. — Ring meg, eller stikk oppom hvis du gidder. Folka mine er ålreite. Sprø, men ålreite.

— Ok, Pelle! Hun reiste seg, og jeg reiste meg visst jeg også. Fikk det bløte kysset på kinnet — og så var hun borte.

Kan ikke huske åssen jeg kom meg hjem.

Jeg hadde på følelsen at mutter skjønte at ey eller annet var på gang. Mødre er skjerpa sånn. Hele tida mens jeg heiv i meg de halvlunknekjøttkakene, (det var virkelig kjøttkaker) syntes jeg liksom at hun vurderte meg fra øyekroken mens hun sto og vaska opp.

Da jeg var ferdig og rakte henne den tomme tallerkenen, sa hun:

— Ja, det var litt av ei bukse til den prisen!

— Det gjelder å ha flaks, sa jeg. Jeg tenkte på spill igjen. Levet, hele greia, er jo i grunnen et spill det også.

— Du har leppestift på kinnet, sa hun og snudde seg mot oppvaskkummen igjen. — Og du har spist hele middagen med kniv og skje ! Hun lo hjertelig. — Ja, Pelle Pettersen har visst hatt skikkelig flaks i dag, hva?

— Ikke drit deg ut da! sa jeg. — Det var bare søstra ril en kompis jeg traff som ville køddelitt.

Jeg kom meg inn i stua, vekk fra den teite knisingatil mutter.

Fatter og lille My lå på divanen og sov middag. Det vil si, lille My lå oppå magen til fatter, og holdt seg godt fast med begge de små henda sine i det lange ragget hans. Jeg ble stående og se på dem, mens jeg gnei kinnet mitt febrilskmed spytt.

Det ene øyelokket til fatter åpna seg dovent. Et blåttøye stirra rett på meg.

— Venstre, sa han. — Det venstre kinnet. Andre sida.

Jeg snudde på hæla og løp inn på rommet mitt. Smelte døra i etter meg med et brak, mens jeg brølte så høyt jeg kunne: — Jeg blir gæern av dere, skjønner dere det? JEG BLIR GÆERN AV DERE!

Lille My småklynka i sovne.

Jeg slengte meg på senga og prøvde å få med meg handlinga i et Fantomer, men det ble bare surre av alt sammen. Så ikke forkjell på Ånden som går og Guran engang.

Jaså, tenkte jeg. Så det er sånn det er å være skikkelig forelska! Jeg slengte bladet i veggen, og lukka øynene. Kunne ikke skjønne hvorfor det hadde blit sagt og skrevet så mye kult om den feelinga der opp gjennom åra. Trøblete var det!

Ved sjutida banka det på døra.

Jeg rikka meg ikke. Ga ikke fra meg et ord.

Døra ble åpna på gløtt, og det runde hue til Proffen stakk inn. — Hei! Har du hørt det, eller?

— Hørt? Jeg har vel ikke hørt ikke noe.

— Jaså. Dritthumør?

— Kom inn. Og lukk døra etter deg.

— Står i bladet, sa han. Dagbladet kom flaksende gjennom rommet og traff mef i panna. — Side seksten.

Jeg bladde meg fram til side seksten. Gikk ut fra at Proffen ville ha min mening om en eller annen artikkel som broren hans hadde skrevet. Eldste broren til Proffen hetter Gøran og jobber den blekka der. Ålreit fyr, selv om jeg ikke akkurat kan si at jeg interesserer meg så mye for sånne fagforeningsgreier som han hadde fått som spesialområde i det siste.

Men jeg tok dønn feil. Dette hadde ikke noe å gjore med broren til Proffen og fagforeningsgreier hans. For på side seksten var det et digert bilde av et kjøkken, ellet noen som engang hadde vært et kjøkken. Nå var det et rom fullt av splintra bord og stoler, knuste glass og tallerkener, en velta komfyr, og et kjøleskap som det så ur som om noen hadde prøvd seg på med slegge. Overskriften lød: GUTTEHJEM RASERT! VANDALENE SPORLØST FORSVØNNET!

Jeg fikk en vond klump i magen. Fossa gjennom artikkelen. Guttehjemmet ”Håpet” borte i Ekebergåsen hadde fått seg en trøkk i trynet. Og to av beboerne hadde stikki av uten å legge igjen annen beskjed enn det bilde viste.

— Jeg går ut fra at jeg ikke behøver å gortelle deg hvem den ene av de to er, sa Proffen og fant fram en saltpastill.

— Gode gamle Filla, sa jeg. — Denne gangen sitter han virkelig i klisteret!

Historia om Filla var vond. Fillas historie hadde alltid vært ille. Men i de siste par månedene hadde den rett og slett blitt helt forjævlig. Og med den nyheten som Proffen kom med nå, var det helt klart at bånn i bøtta var nådd.

Tidligere hadde Fila, som egentlig het Gunnar, vært en slags fiendeav Proffen og meg. Ikke bare av oss forresten. Filla hadde vært en fiende av de aller fleste. Han hadde gått et trinn over oss på skolen, og han hadde det med å plagedem han kunne klareå plage. Far hans hadde flippa utpå sprit allerede før Filla ble stuerein, og Filla hadde vokst opp aleine sammen med mora si. Han var blitt en bitter særingsom sparka folk i ræva for moro skyld. Og så hadde det plutselig skjedd helt sprøting i hue hans! Han hadde rota seg inn i en gjeng med nynazister uten helt å skjønne hva han dreiv med; en gjeng Proffen og jeg kom på sporet av ved en tilfeldighet, og som vi faktisk klarte å avsløre og ødelegge. Og sannheten er at vi faktisk ikke ville ha klart det hvis ikke Filla hadde skifta side i siste øyeblikk og redda oss ut avei heller svart knipe. Ja, for å si det rett ut: Filla redda live våre den gangen.

Og ettersom vi altså ble utropt tilhelteralle tre, begynte vi å henge sammen. Filla fikk det med å ringe på hos meg, akkurat som Proffen bestandig hadde gjort, og jeg fant ut at fyren hadde en hel masse bra i seg. Men det var sejvsagt ikke så helt enkelt likevel. For jeg fant fort ut at… Ja, hva var det egentlig jeg fant ut? Det var som om livet til Filla, historia hans, hadde en hel masse høl . Digre svarte høl, som han liksom ikke klarte å fylle opp med noe som helst.Faren hans var et sånn høl. Skolen var et sånn høl. Noen ganger kunne han sitte på rommet mitt og bare glo ut i lufta, og selv om Proffen eller jeg dro ei god historie, var det umulig å nå fram til han.

Og så skjedde katastrofen: Mora hans hadde vært på Hot-House nede i byen for å høre på ei jazzgruppe som var på besøk i Oslo, og på hjemveien fikk hun Sinsen-trikken i hue. Ja, hun dauaikke, men det var visst ikke så mange hele bein jgjen i henne etterpå. Det bar (bære) rett på en eller annen spesialklinikk hvor de visstnok dreiv på og lærte hene alle mulige ting om igjen. Trøbbelt med hue hadde hun også, selv om hun ikke var blitt helt grønnsak.

Filla klappa dønn sammen. De første dagene etter ulykka bodde han på sofaen hos oss, men det gikk ikke lang tid før det dukka opp alvorlige folk fra barnevernet med skjemaer og papirer og dritt og møkk. Og selv om faren min drakk mot til seg og skjelte dem huden full, og lille My beit et av kvinnefolka i finger’n, var det ikke bønn: Neste stopp for Filla ble guttehjemmet ”Håpet”.

Og nå var altsådette håpet gått ettertrykkelig i knas.

Vi ble sittende lenge uten å si noe. Alt vi hørte var surret fra fjernsynet ute i stua, den glade latteren til lille My som ennå ikke hadde skjønt stort av verdens elendighet, og bilene som kjørte forbi nede i gata.