Ingvar Ambjørnsen - Døden på Oslo S

Proffen grov seg i nesa, og studerte resultater. — Vi blir nødt til å stille opp på en eller annen måte.

— Ja, sa jeg. — Men hvordan? Vi veit jo ikke engang hvor han er !

— Stemmer. Men vi har jo lekt detektiver før.

— Åssen fikk du greie på det var han?

— Brutter’n selvfølgelig. De trykker ikke alt de veit. Den andre kisen heter forresten Stein Hansen.

— Kjenner jeg ikke.

— Ikke jeg heller.

Ny pause.

Det var Proffen som begynte å spreike igjen. — Vi må prøve å finne ut hvorfor de knuste det jævla kjøkennet! Jeg mener, man gjør ikke sånt bare fordi biffen er for lite stekt.

— Sansynligvis ikke, sa jeg.

— Det er viktig at vi finner ut hvorfor, fortsatte Proffen. — For denne greia her kommer til å ende i en rettssal. Og for purken er saken løst så fort de får slått kloa i Filla og denne kompisen hans. Og Filla er jo i grunnen ikke verdensmester når det gjelder å forklare noe som helst.

— Jeg har vond i hue, sa jeg. — Trur jeg går og legger meg.

— Ålreit, vi ses i morra! Han reiste seg og bretta sammen avisa. — Vi får prøve å pønske ut et eller annet hver for oss så lenge.

— Natting! sa jeg. — Har du informert de gamle, forresten?

— Nei. Ikke gjør det du heller.

— Enig. Vi venter litt med det.

Det var ikke godt å få sove den natta. Tankene kom som tornadoer i tohundreogtjue km i timen. Det er jo merkelig åssen det er: En dag opplever man liksom ingeting, bortsett fra å gå på skolenog ete middag når man kom hjem. Og så dukker det plutselig opp dager da alt skjer på en gang. Flipperspil og tap. Lena. LENA! Og så nå til slutt, denne dritten med Filla og det knuste kjøkkenet. Denne novemberdagen hadde vært som å kjøre berg og dalbane. Høy fart, og langt mellom toppen og bånn. Til slutt sklei jeg inn i en helt sprø drøm der Filla spankulerte rundt i ei splitter ny dongeribukse mens han banna og steika overat kjøttkakene til mor mi smakte verre enn dritt. Og Lena og jeg sto og så på, mens vi heiv pengesendler opp i lufta. Verken Lena eller jeg hadde på oss noen ny dongeribukse. Vi hadde ikke på oss noe som helst.

Været dagen etter passa fullstendig til humøret mitt. Storm fra nord, sludd og regn. Vinden slo mot rutene så jeg trudde de ville gi etter, at glasset når som helst kunne sprute innover frokostbordet.

— Det var ikke riktig av meg å le av deg i går, sa mutter, der hun tusla rundt i morrakåpe med kaffekjelen i handa. — Hvis du har fått deg ei venninne, så er ikke det min sak.

Jeg skar hardt av osten. Lille My nistirra på meg fra den andre sida av bordet. Anstrenge seg tydeligvis bienhardt for å skjønne noe av det som foregikk på denne planeten.

— Litt av et drittvær, sa jeg. — Hvor er fatter forresten?

Mutter satte seg og begynte å skjære opp mer brød. — Hvor han er? I senga selvfølgelig!

— Trudde han skulle prøve på en jobb i dag.

Hun dro handa gjennom håret. Det gnistra i rødt. — Jobb! Han skal hjelpe Leffy med å kjøre et flyttelass til Gjøvik. De drar ikke før i tolvtida.

— Håper de har kjettingenei orden, sa jeg. — Speilglatt ute i dag, hvis jeg tar ikke mye feil.

— Hvis ikke han snart får seg noe fast, blir vi nødt til å ete speilegg i tida framover! sa mutter.- Til middag, altså!

Jeg holdt kjeft nå. Aldri lurt å mikse seg opp i gamle folks økonomiske kriger, det er nå min erfarihg.

Lille My så fremdeles på meg med konsetrert blikk. — Venninne , sa hun plutselig anklagende. — Du er en diger dritt!

Mutter satte gjeitostskiva i halsen, og jeg måtte banke henne i riggen av alt kraft for å få maten i revers.

Det bli tidlig mørkt den dagen. Det vil si, det ble ikke skikkelig lyst i det hele tatt. Det var mørkt da vi gikk på skolen, og det var mørkt da vi gikk hjem. Et glimt av gråtti storefri, det var alt som kunne minne om dag.

Etter middag pakka Proffen og jeg oss inn i grensere og dynejakker, og begynte å gå østover. Det tok oss nærmere tre kvartaler å nå målet vårt, og da vi omsider kom fram, var vi gjennomkalde, så bånnfrosne at jeg for min del begynte å håpe på en ordentlig forkjølelse med hoste og snørr og alt som hører med — en sånn forkjølelse som gjør at du bare må holde deg borte fra skolen i minst ei uke, helst litt lenge.

— Der! sa Proffen og pekte. — Herregud!

— Er du sikker?

— Selvsagt er jeg sikker!

Ja, selvsagt var Proffen sikker. Proffen er nesten bestandig sikker. Vi sto midt oppi den uendelige bakken som slynga seg videre opp mot Ekebergsletta, og et stykkeunder oss lå et monstrum av et hus inne mellom snøtynga trær og busker. Det måtte være bygget for evigheter siden, for jeg tror ikke folk bygger på den måten lenger. Digre grå steinblokker var stabla på hverandre, og vinduene lå dypt innfelt i veggene. Taket var belagt med svart skifer, som uværet hadde gjort hvitflekka av klissvåt snø. Men det pussige med huset var formen. Fra der vi sto,virka det som om den sydvende veggen var skeiv. Den likna på baugenav et skip, ja hele huset virka som et skip som sleit seg gjennom dønninger av snø og is og pæretrær og ripsbusker, eller hva pokker som skjulte seg under det hvite dekket der nede.

Jeg sa det.

— Et skip. Det ser faenmeg ut som et skip.

— Ja, sa Proffen. — Et skip av gråstein. Vrientå manøvrere denslags, hvis jeg ikke tar mye feil.

Vi ble stående og se på dette merkelige huset i noen sekunder. Guttehjemmet ”Håpet”. Skipet som var laga av stein. Langt der nede under åsenglitra lysa fra Oslo, med veier som sankthansormerpå bånn av havet. Skipet av stein seilte over alt dette, over alle lysa, over alle menneskene som vrimla rundt der nede og handlajulepresanger og hamburgere og nye dongeribukser. Og jeg tenkte på Lena. Satt hun på snackbaren akkurat nå? Kanskje. Jeg rista bildet av henne vekk. Tvang meg til det. Det var Filla som sto på programmet nå. Og skipet av stein var ikke noe skip i det hele tatt, det var bare et gammalt hus, og det sto stille, dønn stille. Fra vinduene strømma hvit lys ut i kvelden, et kaldt lys som en eller annen grunn fikk meg til å tenke på det lyset som trengte seg ut gjennom vinduene på skolen vår. En ting var ihvertfall sikker: Dette var ikke lyset fra et hjem ! Og likevel hadde dette huset vært hjemmet til Filla i det siste ukene.

— Det ser jo helt forjævlig ut, sa jeg.

Proffen tok av seg topplua og rista den fri for snø, mens han nikka på hue. — Pussig at de ikke knuste mer enn kjøkkenet. Men for å få til det, måtte de vel ha hatt noen kilo dynamitt!

Veien ned mot huset snodde seg gjennom en heller pjuskete alle’. Svarte greier klotre mot himmelen, her og der mangladet et tre i rekka, og de som var på plass virka sjuke, kanskje døde. Og etterhvert som vi kom nærmere, var det som om huset este ut, som om det vokste foran øynene våre. Det var skremmende. Jeg likte meg ike i det hele tatt.

Trappa var sopa rein for snø, og gjennom ei glassrute i døra kunne vi se inn i en blåmalt korridor. Til høyre for trappa var en nyrydda parkeringsplass, der fire biler sto som utstoppa kjempeskilpadder fra Beri. En grønn rover. Ei svart merce. Ei lyseblå folkevogn og en rød mini. Tre av bilene hadde ståt der lenge, dey kunne jeg se på snølaget på vinduer og tak, men den grønne roveren måtte ha kommet nylig. Bare noen få snøfjon hadde lagt seg på den blanke lakken. Høyre bakskjermen måtte ha vært bulka nylig, for eieren hadde grunna den med hvitt, den var klar for nylakkering.

— Hva nå? sa jeg.

— Vi får se, sa Proffen. — Ikke noe spionering ihvertfall. La meg ta meg av åpninga.