Ingvar Ambjørnsen - Døden på Oslo S

— Drittsekk! sa Rogers lavt. Men høyt nok tilat han ble hørt. Den andre snuten vrei armen hans bakpå ryggen og trøkte ham opp mot veggen. — Nå tar vi det rolig, gutten min! Helt rolig!

Jeg kunne se at Rogers beit tenne sammen for ikke å skrike, mens purken hold ham i et jerngrep og gikk gjennom lommene hans med den andre handla. Opp kom ei pakke rullings og noen papirlapper, ellers ingeting.

Noen flere folk kom til. Mest nysgjerrige reisende, men også jenta vi hadde sett borte ved dassen, og de to eldre gutta. Alle tre virka mer nyktre nå av en eller annen grunn. — Jøss, sa den ene typen. — Trudde ikke du lekte med smågutter, Hermansen? At det var stilen din, mener jeg?

— Bare ta det rolig! sa purken. — Deres tur kommer snart! Han gjorde seg ferdig med ransakinga av Rogers og dytta ham fra seg. — Noen som har sett noe til Filla her nede?

Det støkk i meg. Nå visste vi at purken var på jakt etter ham.

Filla? Ingen visste hvem Filla var engang.

Akkurat da følte jeg en varme bre seg gjennom meg.

Purken ble stående og småpreike litt til, men de overså Proffen og meg fullstendig. Likevel hadde jeg en bestemt følelse av at de merka seg oss. Kom vi hit ned en gang til, kunne det bli våre lommer som ble vrengt.

— La oss komme oss vekk! sa Proffen lavt. — Her har vi ikke noe å hente. Jeh trur jeg har en ide’!

Vi rygga ut av hele suppa. Så snudde vi oss raskt, men ikke altfor raskt mot utgagngsdøra. Hele tida hadde jeg følelsen av at dongeribuksa mi brant.

På utsida hadde det begynt snø igjen. Digre flak som lava ned. Vi ble stående en stund uten å si noen. Var liksom ikke så mye å si. Uten å avtale noe som helst, begynte vi å gå bortover mot Karl Johansgate.

Jeg hadde et problem nå. Ett til. Kunne jo ikke bare skli rett forbi snackbaren uten å ta en titt etter Lena. Samtidig syntes jeg liksom ikke at Proffen hadde noe med den saken å gjore. For første gang på det jeg kunne huske ønska jeg Proffen pokkerivold, ihvertfall for en time eller to.

— Hva er det for slags ide du har? spurte jef.

Proffen heiv innpå sitrondrops. — Ei viss rønne på Grünerløkka. Vi blir nødt til å sjekke der oppe også.

Det var klart. Nede i Thorvald Meyers gate sto et falleferdig murhus som skulle rivers av kommunen. Alle i strøket visste at den ble bedodd av folk som gikk på dønk. ”Dønk” er et slang-uttrykk for alle sånne stoffer som kan sniffes. Lynol og denslags. Sånne stoffer som gjør at hjernen din ser ut som en dass etter ganske få år. Ingen vei tilbake når hjerne og lever og nyrer er skada nok. Da er det bare døden som står igjen. Jeg visste at Proffen hadde rett i at den bula måtte sjekkes. Men bare tanken på det fikk det til å vrenge seg i meg. Jeg var redd for en del av de folka som holdt til der. Drittredd.

— Ja, ja, sa jeg. — Det er vel ingen vei utenom.

— Ikke hvis vi skal ta dette her på alvor.

— Ålret. La oss ta der på alvor.

Utafor snack’en sa jeg til Proffen: — Du, jeg skal bare innom her en tur!

— Fint, sa Proffen distre. — Kan tenke meg ei pølse eller noe sjøl.

— Jeg sa at jeg skal innom her en tur! sa jeg litt irritert. — Er snart tilbake!

Proffen ser ur som om han hadde ramla ned fra månen. — Hva er det du mener?

— Kan du ikke bare gi faen i det, da? sa jeg. Temmelig hard i stemmen går jeg ut fra, for jeg kunne se at Proffen ble like sur som det sitrindropet han hadde i kjeften. Og da var det selvsagt bare å angre seg og sette på reversen. — Ikke ta det sånn, Proffen, jeg sier at jeg bare skal se etter noen!

— Ålreit, ålreit! Men jeg trudde vi skulle se etter noen sammen!

Jeg bestemte meg for å legge korta på bordet. — Det er ikke Filla jeg mener. Det er ei jente.

— Ei jente !?

Nå var det min tur til å bli litt sur. — Høres det helt umulig ut, eller?

— Neida, men… Ja, jeg visste jo ikke…

— Er tilbake om et minutt! sa jeg og løp.

Snackbaren var full av folk, men ingen av dem var Lena. Det var ungdommer og oldinger der, det var kontoristtyper og halvgamle husmødre — men ingen som likna på hun jeg så etter. Jeg venta litt i tilfelle hun skulle være på dass, men det var bare å bøye seg, hun var ikke her.

Så jeg gikk ut i det piskinde været igjen. Proffen kom opp på sida av meg, og vi fortsatte et stykke uten å si noe.

— Fiasko?

Vi skrådde over Stortorget mot GGlasmagasinet.

— Yes.

— Ålreit dame, eller?

— Jævlig ålreit. Heter Lena. Fatter hennes var en sjømann som ramla overbort midt ute i Atlanter’n. Du bør ikke spørre mer, for det er omtrent alt jeg veit.

— Dårlig sikring til sjøs, mumla Proffen. — Jævla dårlig sikring til sjøs!

Vi missa på trikken og måtte gå hele veien oppover til Løkka. Hver gang en av de blå boksene kom skranglende, befant vi oss midt mellom to stopp. Jeg begynte å bli gjennomfrossen på tross av stillongsen. Men jeg ga blaffen nå. Det gjorde liksom ikke noe. Ikke når jeg tenkte på alle de folja som ikke var på vei noe sted. Alle de som ikke hadde noe sted å gå. Som måtte overnatte der det falt seg. I containere nede på bryggene, eller i en eller annen tilfeldig trappeoppgang.

Eller i et visst hus på Grünerløkka…

En gang ikke så altfor lenge siden hadde dette huset vært helt vanlig og strøkent. Et hus med lukt av kjøttkaker i trappeoppgangene, et hus fult av latter og krangling, unger og voksner som levde liva sine bak de lyseblå murveggene. Helt til en smart type på et kontor nede i byen hadde fått den lyse ideen at huset måtte rives for og gi plass til et eller annet viktig. Nå sto det der som et dødt skall, et slags kjempeneglehus, og venta på gravemaskinene. Og jeg tenkte på en film jeg hadde sett på tv. En film om et merkelig dyr som heter eremittkreps. Eremittkrepsen er bløt som ei plomme og lever på bånn av havet. Sånn som nateren har skapt den er den helt ubeskytta overfor steinbit og torsk og alle mulige andre typer som svømmer rundt der nede og er kronisk sultne. Så for å reddelivet, er den helt avhengig av å finne et tomt sneglehus som den kan bo i.

Sånn var det i grunnen med snifferne og de narkomane på Grünerløkka også. Forholdene i Norge var sånn at disse folka ikke hadde tak over hue, og de var avhengige av å finne tomme kåker som de kunne brute seg inn i for å holde den verste kulda på avstand. Steinbiten — den sultne norske vinteren.

Vi gikk rundt huset. Ikke lys å se i noen vinduer. Strømmen var naturligvis tatt for lenge siden. Vannet også, sannsynligvis. På denne siden var husveggen oversprøyta med graffiti. Ikke av det mest fantasifulle slaget. ”Purken er noen rasshøl” og den stilen der. Forståelig. Man blir sikkert ikke så jævla fantasifull når man fryser vettet av seg.

Ei dør sto på vidt gap. Ei svart katte kom snikende ut, så seg til høyre og venstre før den pilte ut i mørket. Verken Proffen eller jeg var særlig kjekk nå. Vi gikk nølende fram til døråpningen og ble stålende og lytte. Ikke en lyd. Eller… Var det et svakt surr av stemmer som nådde ned til oss oppefera et sted? Vi visste ikke. Traffiken av gata gjorde at det var umulig å være sikker.

— Tja, sa jeg. Tok en prøvende skritt inn i gangen. Det lukta kattepiss og spy der inne.

Proffen fulgte etter. Laga ropert av henda og brølte så jeg hoppa en halv meter over bakken. — FILLA! FILLA?Det er Proffen og Pelle!

Sekundene tikka ivei. Ingen respons. Vi tokk fatt på trappa. Tråkka oppi knust glass, ølbokser og papirsøl. Pluss noen myke greier som jeg helst ikke ville tenke på hva var. Hadde nok annet å tenke på også, forsåvidt. Det vi foretok oss nå kunne være farlig! Ikke at det bodde en gæern mordergjeng her akkurat, men vi var inne på andre folks territorium, og det var ingen grunn til å regne med at det ville bli likt.