Ingvar Ambjørnsen - Døden på Oslo S

— Drakk ikke et glass engang.

— Det er bra. Det er greit det, Pelle.

— Åssen går det der nede?

— Det er til å bli gæern av, men det veit du jo. Morfar har jo aldri interessert seg for kunst og kultur, og nå har’n faenmeg begynt å mase på et par rekefiskere for å få dem til å hyre meg!

Nå var det min tur til å le. — Men det er jo helt flott! Da kan vi ete reker hver dag!

— Du er for strait, sa fatter for tusende gang. — Dajeg var på din alder, hadde jeg helt andre planer enn å fly rundt og tulle med idiotiske jobber.

— Hør her, fatter! Med det samme jeg har deg der. Veit du hvem Gokken er?

Pause. Lang pause. Sa: — Hva faen skal du ned Gokken?

— Jeg…

— Ute og leker detektiv igjen, hva? Nå skal du høre her, Pelle! Gokken ligger du bare unna, skjønner du det?

— Ja, jøss.

— Hvordan har du ramla over navnet hans?

— Samma det vel. Noen folk jeg kjenner preika om ham.

— Glem det. Glem preiket, glem alt sammen. Han er ikke noe bra kort.

— Farlig?

— Nei. Ikke farlig. Han er bare ikke noen passende lekekamerat for deg og Proffen, hvis du skjønner.

— Hvordan skal jeg kunne skjønne noe av dette?

— Gammal fengselsfugl. Ut og inn hele tida. Mest smågreier. Det er ikke noe vondt i ham, men det er ingen vits i å rote seg bort i sånne typer.

— Ålreit, jeg skjønner. Var bare nysgjerrig.

— Nysgjerrig du, liksom! Du ljuger så ørevoksen smelter i øret mitt. Men det er greit — hvis du sitter i stua og drekker vin sammen med Gokken når vi kommer tilbake, så skal du få se på morro!

— Du er for strait, fatter! sa jeg. — Altfor strait!

Jeg la på.

Lørdagstrafikken dundra gjennom Fredensborgveien. Lufta var så full av eksos at du kunne skjære den opp med kniv selge den kilovis.

— Fy faen! sa Proffen, og bøyde seg framover mot været. — Hvis jeg ikke akkurat hadde begynt å spare til BMW, så hadde jeg vært for å totalforby alt som heter biler!

Jeg svarte ikke. Hadde ikke lyst til å få kjeften full av avgasser og dritt og møkk. Når traffiken er hard, er Fredensborgveien ei av de verste stripene i Oslo. En viktig vei for alle som kommer nordfra og vil inn i sentrum. Vi hadde vært innom sju oppganger, men alt vi hadde funnet av navn på ringeklokker og poskkasser, var en drøss med Hanser og Olsener, Sannviker og Tronsener. Ingen Gokkstad så langt.

Foran oss, på et hjørne, lå en liten kolonial som ble drevet av et pakistansk ektepar. Det viste jeg fra tidligere, for jeg hadde ofte vært innom der og handla meg bigg når jeg hadde vært på vei til eller fra Deichmanske bibliotek. Det kom noen forferdelige vindkuler akkurat da, så vi søkte ly i inngangen til butikken.

— Ja, ja, sa Proffen. — Hvis han i set hele tatt holder til her i gata, må vi snart finne kåken hans nå. Ikke så mye å velge mellom lenger.

— Stemmer.

— Kan jeg kanskje få lov til å komme meg ut!? Ei nokså rødsprengt dame i sekstiåra sto og stanga mot oss med døra. Etter det irriterte uttrykket hennes å dømme, kunne det virke som om hun hadde stått opp med det gærne beinet først.

— Jøssda! sa jeg, og trakk med meg Proffen ut på fortauet.

Dama fnyste ut et ellet annet om ungdom som bare gikk og dreiv dank. Så dreide hun til høyre for oss, ned mellom parkerte biler, bort fra den støyende Fredensborgveien.

— Aha! sa Proffen. — Det hadde jeg helt glemt!

— Hva da? Jeg sto fremdeles og så irrtert etter gamla.

Proffen pekte etter henne. — Det ligger ei annen husrekke der nede, ikke sant? Den kan godt hende at de husa også har adresse Fredensborgveien.

Gamla forsvant inn en port.

— Det er riktig, sa jeg. — Sånn er det mange steder rundt om i byen.

— Ok, hva venter vi på?

— At gamal skal komme seg opp trappa. Jeg orker ikke sånne typer som henne!

Etter et minutt eller to fulgte vi forspora til den gamle dama nedover, og dreide inn portrommet der hun hadde forsvunnet. Det førte inn mot et trang gårdsplass med gamle murhus på alle sider. I den andre enden av gården sto ei utgangsdør på klem. Vi fulgte en opptråkka sti gjennom snøen, og kom inn i en oppgang der det lukta stekte koteletter medmasse løk. På veggen hang en drøss grønne, bulkete postkasser.

— Bingo! sa Proffen, og satte pekefingeren mot den nederste kassa til høyre. Per Gokkstadt , sto det på ei blå dymo-stripe som var kleba til kassa.

Leiligheten til Gokkstadt lå i tredje etasje. Dørskiltet var ikke særlig imponerende — det var bare en liten gul lapp som var festa med tape til den brune tredøra. På høyre side var det en ringeknapp. Proffen la seg på den helt uten å nøle, og vi kunne høre at det ringte så det ljoma inne i leiligheten.

Ingen reaksjon.

Proffen gjentok operasjonen. Denne gangen holdt han finger’n inne helt til jeg synes det begynte å bli pinlig, og dro nam vekk.

— Gi faen, han er ikke hjemme, det skjønner du vel! Vi får komme igjen seinere.

Døra til naboleiligheten gikk opp med røkk. Og der, i dørsprekka, sto selvfølgelig gamla fra ista.

Hun nikka til oss med et tilfreds yttrykk i ansiktet.

— Jaha! Kunne vel tenke meg det!

Hun tok et skritt fram. — Han skal ut! Vi kan ikke ha mer av dette fløyet!

— Hva er det du snakker om? sa jeg. — Vi selger børster og sopelimer.

— Nettopp! sa Proffen. — Og fuglenek og verdensatlas!

— Eller vil du heller ha en ergometersykkel? fortsatte jeg. — På avdrag, selvfølgelig. Da kan du dra på sykkeltur hjemme i stua selv om været er sånn som nå.

Hun så bestyrta på os, før hun trakk seg tilbake og smelte døra i lås bak seg.

Vi lo så vi holdt på å trille ned trappa.

Nede på gårdsplassen tråkka Proffen ut av stien, gikk lengst mulig vekk fra husveggen, og ga seg til å studere vinduene. Tella seg oppover i etasjene og pekte mot et mørklagt vindu. — Der! Det er sannsynligvis kjøkkenet som vender ut denne veien. Pleier å være sånn i gamle gårder.

Jag fulgte blikket hans. — Øde og forlatt.

— Det veit vi ikke, sa Proffen. — Bare at det ikke er lys på der inne. Kom igjen, la oss prøve på den andre sida av huset!

Jeg syntes han var litt vel ivrig nå, men fulgte etter ham likevel. Proffen dreide til venstre, ned mot hjørnet av huset. Her lå en slags hage med noen splinke trær, et tørkestativ og en del oljefat. Tomta var avgrensa av et plankegjerde. Ingen hadde vært her på lenge, det var tydelig. Snøen lå høy og urørt overalt. Vi basa gjennom den til vi befant oss omtrent midt på tomta. Proffen begynte å telle og regne seg fram til hvikle vinduer som tilhørte Gokkstadts leilighet.

— Der! De der! Han pekte igjen.

— Sikker? Vinduene han pekte mot var opplyste.

— Sikker på at det ikke er vinduene til gamla?

— Ikke helt sikker, sa Proffen. — Men det finner vi snart ut av! Han bøyde seg ned og laga en solid snøball som han gjorde hard og god. Jeg sto klar til å stikke av hele tida, i tilfelle Proffen hadde regna feil. Noe mer tull fra oss nå og gamla ville ringe purken, det var jeg sikker på.

Snøballen gikk i ei perfekt bue oppover, men traff murveggen litt under vinduet.

Proffen på’n igjen. Ny snøball, nytt forsøk. Denne gangen traff den vinduet med et smell, et øyeblikk trudde jeg ruta skulle gå. Rett etterpå så jeg en skygge der oppe, og ei gardin som bevega seg svakt.

— Send opp en til, sa jeg til Proffen. — Det er folk der oppe!

Men det ble ikke nødvendig. For akkurat idet Proffen bøyde seg ned etter mer snø, hørte jeg at vinduet i tredje etasje ble åpna, og at det knirka stygt i det da det ble svingt utover. Først skimta jeg bare et ansikt, men så stakk hue og overkroppen på skikkelsen ut over karmen.