Ingvar Ambjørnsen - Døden på Oslo S

— Men uansett så er det jo ikke forbudt å kjøpe seg en time hos ei jente, sa jeg. — Selv om det er aldri så bedritent.

— Ta deg litt sammen, da! sa Proffen. — Jeg sa jo nettopp at disse gutta må ha noe mer på Skånseth.

— Ja, sa Filla med et triumferende glis. — Der kan dere ta dere faen på at vi har!

— Og likevel ligger dere her i dekning?

— Vi venter bare på det rette tidspunktet, sa Stein.

— Ålreit, sa jeg. — Noe dere trenger? Noe vi kanstille opp med?

Filla smilte, men rista på hue. — Nei. Men dere må stikki nå, for snart komme det noen folk med noe vi trenger. Skjønner?

Selvfølgelig skjønte jeg. De satt og venta på noe stoff av et eller annet skalg. Og jeg viste at det var fint lite jeg kunne gjøre med akkurat det da. Hadde Filla vært aleine, så kanskje. Men sammen med Stein ville han være like lett å overtale som en kampestein Og jeg hadde pokker så lita lyst til å spille rollen som søndagsskolegutt, som liksom skulle fortelle Den Fortapte Sønn hvor farlig det var å leke med disse greiene. Antakelig visste Filla det bedre enn meg, for han hadde prøvd det ut. Men jeg tenkte på mora hans, og jeg syntes at verden var håpløs og jævlig. For ei suppe Filla satt i! For ei jævlig suppe!

Jeg reiste seg og sa: — Ok, vi stikker. Men du har nummeret mitt, ikke sant? Ring hvis det er noe.

Filla så rett på meg, og alt det bråkjekke ved ham forsvant. Plutselig så han ut som en liten redd gutt.

— Du er ålreit, Pelle, sa han. — Jeg ringer hvis det er noe!

På vei ned trappene og ut gjennom bakgården hadde jeg hele tida en underlig fornemmelse. Det var noe jeg hadde sett eller hørt der oppe som lå og gnagde i meg, uten at jeg riktig kunne få tak i hva det var. Gang på gang var det akkurat som om noe dukka opp til overflata i tankene mine, men så forsvant det igjen før jeg fikk gripi tak i det.

Men da vi hadde kommet helt opp til Nybrua, var det akkurat som om lynet slo ned i meg.

— Å, faen! Jeg hogg tak i jakka til Proffen.

Han så på meg som om jeg skulle ha blitt spenna gæern. — Hav er det?

— Genseren. Genseren til Stein!

— Ja, hva er det med den?

— Den hadde digre snøstjerner på skuldrene!

Det gikk tre dager før ”virkeligheten” der ute i Oslos asfaltjungel begynte å røre på seg igjen.

Jag hadde holdt meg hjemme på rommet for det meste. Snakka minst mulig med de gamle, og nekta lille My adgang. Jag hadde det ikke så ålreit, for å si det rett ut. Tenkte på Filla og dette vanvittige prosjektet hans. Tenkte på genserskuldre med digre snøstjerner. Hadde det bare vært en tilfeldighet? Nei, jeg trudde ikke det. Den genseren var den samme som den som hadde vært med fotografiet av Lena. Og om og om igjen sa jeg til meg sejøl: — Og hva så da, din tulling? Hvis Lena har vært sammem med Stein, så er vel ikk det så førdømt farlig! Fyren virka jo ganske ok, han!

Joa. Reint logisk virka saken helt grei. Men det er jo ikke altid at følelsene følger logikken, da! Det jeg hadde opplevd sammen med Lena ville jeg skulle være bare vårt. Jeg ville ikke at hun skulle sammenlikne det med noe som helst.

Natt til onsdag reingte telefonen. Klokka var over ett, men jeg lå våken og tenkte på gensere og varme pupper. Var ute av senga i et byks. Nådde fram til telefonen akkurat idet fatter kom ut fra soveværelset i bare underbuksa.

— Trur det er til meg! sa jeg, og greip røret.

Filla eller Lena? Jeg veit ikke hva jeg trudde. Men jeg hadde en ekkel følelse av at telefonen var til meg, og at det ikke var gode nyheter i vente. Og da jeg hørte stemmen til Lena i røret, vinka jeg febrilsk til fatter for å få ham tilbake til soverommet. Han skjønte greia, og forsvant.

— Hallo? Det var Lenas stemme, igjen tvil om det. Men noe hadde skjedd med stemmen hennes siden sist jeg snakka med henne. Noe som ga meg en klump i magen, som gjorde meg redd.

— Pelle? Er det Pelle? Stemmen hennes var full av bly. Tung og snøvlete.

— Pelle her! Noe i veien, eller?

— I veien? Åssen da?

— Veit ikke. Du høres så gåen ut.

— Ikke noe i veien. Ville bare…

Hun ble borte.

— Hallo? sa jeg. — Er du der?

— Joa. Alt i orden. Ville bare si hei. Takke for sist, på en måte.

— Kult, sa jeg. — Det var dødskult! Stikker du oppom en av dagene?

— Ja, jeg trur…

Forbindelsen ble brutt. Stemmen hennes forsvant rett ut i kosmos. Antakelig hadde hun ikke hatt flere kroner, eller hun hadde glemt å legge dem på. Jeg la røret langsomt på plass, og satte meg litt i den mørke stua. Tenkte at dersom hun ringte igjen, skulle jeg ta telefonen med det samme. Og jeg tenkte på en hel masse annet også, det kan jeg godt love! Trøtt. Hun hadde vært trøtt. Men det hadde ikke vært noen normal trøtthet, det var jeg sikker på. Dopa hadde hun vært. Forbanna dopa! Herrigud, hva var det egentlig som skjedde rundt meg? Hvorfor i granskauen gikk plutselig alle mulige folk på stoff? Og jeg lurte selvsagt jævlig på hva hun hadde kjørt i seg. Hvis det var ei sovepille eller to, eller ei pipe hasj, var det ihverfall ikke helt krise. Men hva om det var det jeg var mest redd for, nemlig heroin? Jeg visste at heroin var et stoff som var sterkt nok til å knekke nakken på voksene mannfolk. Hva kunne ikke det stoffet gjøre med den spinkle kroppen til Lena? Og hva med hue hennes? Tankene, følelsene?

Jeg satt stille i over en time og venta, men hun rengte ikke igjen. Jeg vakla tilbake til senga og falt i en urolig søvn.

Dagen etter fikk jeg kjeft i omtrent hver bidige time på skolen. Det foregikk så mye oppi hue mitt at jeg rett og slett ikke klarte å konsentrere meg om det som foregikk på kateteret. De gangene jeg ble spurt om noe, svarte jeg helt i hytt og pine. Lærerne ble mørkerøde, og de andre i klassen fnistre. Bare Proffen, son satt rett ved sida av meg, glodde på meg med ei alvorlig mine. Sklønte at formen til Pelle Petersen var nokså laber.

I et frikvarter tok han meg fatt. Jeg hadde nettopp svart mattelærer’n at det var Napoleon, men sporsmålet hadde dreid seg om brøk.

— Er du dårlig, eller? Han rista i meg. — Hvis jeg var deg, så ville jeg heller gå hjemm istedenfor å fly rundt her og drite meg ut hele tida! Du veit såvidt hvor du er, jo!

— På skolen, sa jeg. — Gjett om jeg vet at jeg er på skolen!

— Og gjett om du ikke har en dritt her å gjøre i dag! Hva er det som er i veien?

Jeg ville ikke ut med det. Ikke faen. ikke til Proffen engang.

— Ingenting, sa jeg. — Det er ingenting. Har bare sovet så dårlig i natt.

Proffen så nokså såra ut. — Vi har kjent hverandre helt siden vi lå i barnevogna, Pelle! Og så står du her oh ljuger meg rett opp i trynet!

— Sorry, sa jeg. — Beklager, Proffen! Men sånn som alt ligger an nå, vil jeg rett og slett ikke preike med noen om hva som er i veien. Skjønner?

— Joa. Skjønner jo at du har trøbbel.

Det ringte inn. Og samtidig ringte liksom ei klokke oppi hue på meg.

— Kan du låne meg noen spenn?

Proffen rota i lommene. Kom fram med tre blanke tiere. — Det er alt jeg har.

— Du får dem igjen i morra, sa jeg. — Jeg stikker nå. Tar du med veska mi hjem?

— Er du sprø, eller?

— Ja, jøss! Dønn sprø! Bare si at jeg begynte å spy i skolegården!

Jeg stakk. Full av dårlig samvittighet forbi jeg lot Proffen stå igjen som spørsmålstegn. Men han var god til å ljuge. Når jeg først hadde bedt ham spille skuespill på vegne av meg, visste jeg at han ville klare det bra. Hva han hadde tenkt å servere foreldrene mine, visste jeg ikke. Og idet jeg løp ut av porten og nedover gata mot sentrum, tenkte jeg at jeg fikk ringte hjem, så de ikke trudde jeg lå og kolapsa i en brøytekant et eller annet sted.