Ingvar Ambjørnsen - Døden på Oslo S

— Du? Hun snudde seg brått mot meg, og jeg så øyenene hennes i det blå lyset. Den ene puppen hennes kom borti overarmen min, og jeg fikk et slags behagelig elektrisk støt gjennom kroppen.

— Ja? harka jeg. Jeg hadde munnen full av sagmugg og poteter, og sand og sement.

— Atte… Hun la seg helt inntil meg, og plasserte hue sitt på skuldra mi. Jeg kunne kjenne hjertet hennes slå raskt mot huden min. Lirka armen min forsiktig under nakken hennes, og holdt rundt henne. — Blir du jævlig forbanna hvis vi… Hvis vi bare sover sammen? At vi ikke… Jeg mener…

Ja, det hørtes sikkert utrulig ut, men jeg holdt på å begynne å le høyt av lettelse. Hun ville bare sove! Tett inn mot meg! Her hadde jeg liggi med den noia’n og trudd at hun kanskje venta at jeg skulle kaste meg over henne som et vilt dyr med hår på brøstet, og så ville hun bare ligge der og være myk og varm, og presse puppe sine inn mot meg, og sove !

— Neida, sa jeg. Så kjekt jeg kunne. Prøvde å få det til å lyde som om jeg nok godt kunne tenke meg både det ene og det andre, men hvis hun var trøtt så pokker heller, da var det ikke noe å mase om. Problemet var selvsagt at jeg kunne tenke meg både det ene og det andre, men jeg hadde ikke peiling på åssen en gikk fram. Og nå føltes det bare helt topp å vare befridd fra alle de krava jeg hadde stilt til meg sjøl. Være helt fri for alle sammen, og bare ligge helt stille og kjenne hjertet hennes, og pusten chennes mot halsen min. Det var liksom evig nok, det holdt lenge, og vi hadde tid nok til å finne ut av alt mulig seinere. Hun lå den ene armen over magen min, og rett etterpå merka jeg at hun ble slapp, hun sov.

Jeg lå dønn stille. Torde ikke bevege meg av frykt for at jeg kanskje kunne komme til å vekke henne.

Og jeg visste med meg sjøl at jeg ikke kom til å få sove den natta. Aldri faen!

Jeg veit at jeg lå våken til sju neste morra. Husker jeg hørte at det teite vegguret i stua slo sju slag. Men det neste jeg husker er at klokka var halv tolv, at jeg var helt slått ut av tung søvn, og Lena var borte.

Jeg satte meg brått opp i senga.

— Lena?

Ingen svarte. Det var i det hele tatt ikke en lyd å høre noe sted, verken fra gata eller fra huset. Jeg sto opp, fikk på meg underbuksa og gikk ut gjennom stua til kjøkkenet og badet. Ingen. Ingen ting. Dass? Ingen der heller. Jeg frøys. Gikk tilbake til rommet og fikk på meg fillene. Humøret var langt nede. Jeg hadde gleda meg sånn til å mekke en diger frokost til henne, og så kanskjeta en tur på by’n, eller noe i den stilen. Gjøre noe sammen med henne. Nå da folka mine var ovwr alle hauger, kunne vi jo ihvertfall ha latt som om det var oss to som bodde her, at alt vi så var vårt…

Hadde jeg driti meg ut likevel? Hadde hun rett og slett bare skygga banen fordi jeg hadde oppført meg som en munk kvelen i forveien? Stikki avgårde til en eller annen Tarzan-type med masse selvtillit, harde magemuskel og stor pikk?

Nei. Det kunne ikke stemme! Det var da for faen hun som hadde foreslått at vi skulle ta det rolig.

Det lå en lapp på kjøkkenbordet. Et blått stykke papir av det slaget som mutter alltid hadde en stabel av liggende på telefonbordet i gangen. Skrifta hennes var jevn og fin, med store runde sløyfer og buer. Jenteskrift. Gutter har ikke en sjans på de sløyfene der!

Kjære Pelle!

Du, jeg måtte bare stikke. Ville ikke vekke deg, for du virka helt gåen der du lå! Må prøve å få ordna opp med mora mi. Håper du skjønner, og at du ikke er forbanna. Ikke vær forbanna! (Please!) Syntes det var så kult i går kveld — og at det var deilig å våkne opp med armen din rundt meg.

Ringer!

PS: Tenkte litt på han derre Gokken. Det kan være en som heter Per. De kaller han ihverfall for Gokken, og jeg trur at han heter Gokkstad, elle noe sånt. Han bor nede i Fredensborgveien, hvis jeg ikke tar helt feil. Men du har ikke fått dette tipset av meg, skjønner du?

Kyss i øret.

Meg.

Jeg ble stående med brevet i handa i noen sekunder, og var i fred med å legge det fra meg igjen da jeg ble oppmerksom på et fotografi som hadde ligget under det på bordet. Det var et foto av det slaget som Proffen og jeg hadde tatt hundrevis av opp gjennom åra — et avtomatbilde, eller ”boks-bilde”, som vi pleide å kale dem. Sannsynligvis var det tatt på en t+banestasjon, eller nede på Oslo S. Bare formatet stemte ikke helt. Bildet var klippet i to, et menneske var blitt sensurert bort. Men det gjorde ikke meg noe særlig. For den personen som var avbilda var Lena! Hun hadde langt hår på dette bildet, men både smilet og øynene var velkjent for meg.

Og likevel. Man blir jo litt interessert, ikke sant? Lurte jo litt på hvem som hadde vært inne i den genserskuldra som stakk seg inn ved sida av Lena. Digre hvite snøstjerner på den skuldra.

Jeg gikk inn på romet og sparka tre ganger i et vannrør som forsvant ned gjennom golvet til rommet til Proffen. Venta. Sparka tre ganger til. Så kom svarsignalet. Fire raske spark der nedenfra. Det betydde at han kom så fort han kunne.

Litt etter sto han i døra med en brødblings med mysost handa. — Fælt så tidlig du er på’n, da? Han så seg nysgjerrig rundt.

— Hun med har stikki, sa jeg. — Måtte ordne litt opp med mora si.

— Du mener at hun ble her i natt? Han sank ned på en kjøkkenstol.

Jeg rakte ham bildet jeg nettopp hadde funnet. Det halve bildet. — Ville du ha kasta henne ut klokka halv tolv?

Proffen studerte bildet, mens han stappa i seg resten av brødskiva. — Bare hvis hun hadde prøvd seg på meg med brødkniven! Har hun slått opp med typen sin, siden hun har klipt ham bort for anledningen?

— Det skal du gi faen i, sa jeg. Likte ikke å bli minna på den skuldra der.

Proffen så med ett både trist og trøtt ut. — Lurer på om jeg finner meg noen dame noen gang. Han strøyk seg over magen som sto strittende under skjorta. — Må se å få slanka meg, går jeg ut fra.

— Ukke vær dum! Selvfølgelig finner du deg ei dame en gang, klart det! Jeg la til: — Forresten så er hun ikke akkurat kjæresten min. Har jo ikke adressa hennes engang. Ikke etternavnet heller.

— Det er vel det som kalles LOVE, tenker jeg, sa Proffen. — Når man glemmer sånne greier helt.

— Jeg ba deg ikke komme opp for å diskutere love , sa jeg irritert. Ville vekk fra det temaet der. — Saken er at Lena har gitt oss et tips som vi bør undersøke nærmere.

— Tips? Om Filla?

— Kanskje. Det er mulig hun veit hvem Gokken er. — Jeg holdt opp brevet. — Hun skriver her at det er mulig at Gokken er den samme som en type som heter Per GGokkstad i Fredensborgveien. Kanskje, altså.

Proffen nikka sakte. — Det der må vi skjekke! Hudde hun peiling på husnummeret også?

— Nix. Men Fredensborgveien er ikke den lengesre gata i Oslo.

— Lang nok, sa Proffen, og kasta et blikk ut på været som fremdeles var helt vill vest.

Telefonen ringte.

Jeg løp ut og tok av røret mens jeg kjente spenninga stige i meg. — Ja?

Det var bare gammer’n. — Alt oppe? De andre forsvant akkurat ut på en spasetur, så jeg tenke jeg ville benytte anledningen til å finne ut om huset fremdeles står på plass.

— Joa, alt i orden. Det har ikke forskyvi seg en gang, såvidt jeg kan se. Du, jeg lånte litt vin av deg i går kveld…

Ville bare ha det overstått.

— Lånte litt vin? Når har du tenkt å gi meg den tilbake, da?

— Så fort jeg blir atten.

Han lo. — Bare du ikke spydde rundt i hele gangen sånn som sist, så.