Ingvar Ambjørnsen - Døden på Oslo S

Og bare for å ha sagt det klart og tydelig: Jeg var nervøs. Jævlig nervøs var jeg. Da dørklokka omsider spjæra stillheten, trudde jeg et øyeblikk at hele huset var ved å ramle sammen. Jeg har aldri hørt den dørklokka gi en så skarp lyd fra seg, verken før eller siden!

Først trudde jeg hun var blitt mindre. At hun hadde krympa siden sist. Så skjønte jeg at det inntrykket kom av at hun var søkk våt av alt sluddet. Håret lå klistra inntil hue. Men øynene hennes, de blå kinesiske fiolene, var liksom bare blitt større og flottere av all denne vanninga.

— Jøss! sa jeg. — Måtte du svømme hele veien?

Det går jo anå prøve å værte litt kjekk i kjeften, selv om man holder på å besvime av forelskelse og nerver.

Hum kom inn i gangen, og dro av seg den våte dynejakka. — Undervannstrikken gikk ikke. Måtte crawle opp hit fra sentrum. Det er derfor jeg er så sein. Å, fy faen som jeg fryser!

— Legg dynejakka på radiator’n, sa jeg. — Der tørket den ganske fort. Så fikk jeg øye på det fortvila ansiktet hennes, og dongeribuksa som var fullstendig gjennomvåt, og for en gangs skyld slo en god ide ned i meg. — Herregud, jeg tapper i et varmt bad til deg, selvfølgelig! Sånn at du får varmen i kroppen! Og imens kam jeg sette stråleovnen i stua på full guff, og henge buksa di rett foran?

— Går det an, eller? Vil helst ikke bli overraska i badekaret av folka dine!

— De gamle er over alle hauger! sa jeg entusiastisk. — De overrasker ingen andre enn seg sjøl i kveld! Kommer ikke tilbake før i overimorra en gang.

— Sikkert? Det hadde vært jævlig deilig med et bad.

— Sikkert!

Jeg lot henne stå der og banke handflatene mot de våte bukselåra, og gikk ut på badet og skrudde på varmtvannet.

— Finnes ikke noe bedre enn et varmt bad når man er dønn gjennomfrossen, ropte jeg ut til henne. — Håndkle finner du sjøl!

Hun ropte et eller annet om at hun var eneig, og at hun nok fant fram i bunken med håndkle.

Jeg la et digert ett fram til henne likevel.

— Har du spist? spurte jeg da hun ville lukke døra etter seg.

Hun nølte. — Ikke på ei stønn. Det er ikke noe å stresse med.

— Det er akkurat det det ikke er! sa jeg. — Har en kvart pizza og noen andre greier. Varmer det opp mens du bløtgjør deg.

— Fett! sa hun. — Men det var ikke derfor jeg kom, altså.

Hun lukka døra igjen etter seg.

Det var altså ikke derfor hun kom ! Jeg løp inn i stua og henta resten av pizzaen. Fikk den inn i ovnen på svak varme, og gikk likegodt i gang med å mekke noe eggerøre og et par rista brødskiver. Når folk sier de ikke har spist på ei stønn, kan det bety så mye rart.

Og mens jeg sto der og rørte i egga, hørte jeg et vått klask rett bak meg. Buksa hennes lå som ei blåmaneit på kjøkkengolvet. Jeg tok den opp og rista av den før jeg tok den med meg inn i stua, der den sterke vifteovnen sto og småhoppa på maks. Farlige greier å tørke klær på den måten, jeg visste det. Men bare jeg ikke glemte å snu på buksa hele tida, ville det gå greit. Jeg slengte den over en stolrygg og trakk stolen inntil varmluftstrømmen så langt jeg torde. Retta på buksa. Glatta på buksa. Og i det samme kom ei svak lukt opp mot meg med varmlufta. Våt dongeribukse. Greit. Jeg kjente den lukta. Men det var noe mer! Lukta av søkkvåt jente! tenkte jeg. Det er rett og slett lukta av søkkvåt jente ! Hjelpe meg! Jeg rugga ut mot kjøkkenet igjen, og følte meg helt merkelig i hue. Var det sånn snifferne opplevde det når de dro inn dusten av hobbylim? Ikke faen! Aldri i varden!

Så ble jeg oppmerksom på ei helt annen lukt.

Helvete! Jeg tømte de brente restene av eggerøra i dass, vaska panna, og gikk i gang med en ny porsjon.

Hun lå nærmere en time i badekaret. Trudde nesten hun hadde sovna der inne. Men så hørte jeg at hun trakk opp flodhesten, og at hun lo. Faen også! tenkte jeg. At jeg ikke kunne ha huska på å låse flodhesten inn i medisinskapet før jeg slapp henne til på badet! Jeg rødma der jeg sto. Så hørte jeg at hun reiste seg i karet, og at hun hadde dratt ut bånnproppen.

Jeg gikk inn i stua og kjente på buksa. Våt. Ikke mer å si om det. Våt.

— Buksa er kliss klass! ropte jeg gjennom døra til henne. — Du kan låne en av mutter så lenge.

— Topp! Bare hun ikke blir forbanna så.

Forbanna? tenkte jeg. Hvis hun ikke stiller opp på dette her, så gir jeg ikke fem flate øre for den derre kvinnesolidariteten som hun preiker om til stadighet! Jeg styrta rett inn polkassehylla der mutter oppbevarer tøyet sitt, og dro fram ei dongeribukse. Klart den var for brei over ræva til ei jenta som Lena, men det fikk ikke hjelpe.

Åssen skulle jeg oppføre meg nå? Skulle jeg bare rive opp døra til badet og slenge buksa inn? Eller skulle jeg banke forsiktig på først? Jeg synes begge deler virka like håpløst. Men Lena løste det problemet sjøl. Døra ble satt på gløtt, og buksa forsvant ut av handa mi uten at jeg rakk å registrere noe som helst.

Hun åt. Jøss, som hun åt! Den kvarte pizzaen gikk rett ned på høykant, og etterpå heiv hun seg over rista brød med eggerøre, og rista brød med gouda. ”Ikke på ei stønn”, hadde hun sagt da jeg spurte henne om hun hadde spist. Den stønna måtte ha vært jævlig lang. Men jeg sa ikke noe. Holdt helt kjeft, og så på at den ene skiva etter den andre forsvant inn mellom leppene hennes. Av og til kom ei rosa tunge til syne for å hente inn brødsmuler som hadde forvilla seg bort i munnvika. Hun var flott ! Hun hadde tjukk grå genser på seg, og den digre buksa til mutter fikk henne til å se litt rar ut. Men denne ”rarheten” gjorde henne bare enda mer spesiell, enda flottere. Blikket hennes gikk over alt i rommet. Opp bokhyller og nedover stereoanlegg og platebunker — og av og til stoppa det opp ved meg. Jeg ble tatt på fersken hver gang. For jeg ga pokker i hele rommet, jeg så bare på henne.

— Hva tenker du på? sa hun da hun tok fatt på den siste skiva.

— Skal jeg skjære noe mer brød? Jeg var på vei opp av stolen.

— Nei, er du gæern? Jeg sperkker! Hun tygde. — Jeg spurte hva du tenkte på.

— Veit ikke helt. En hel masse, trur jeg. Masse greier om hverandre.

Hun nikka. — Sånn tenker jeg også for det meste. Massa greier om hverandre. Hun rynka panna. — Men akkurat nå tenker jeg at det var jævlig godt med et varmt bad og masse mat.

— Fint at du stakk innom, sa jeg. — Hadde bare blitt sittende her og glo i veggen. Jeg skjøv tanken på Proffen vekk.

Det ble en pause. En lang pause. Jeg klødde meg som besatt i sida, selv om det ikke klødde i det hele tatt.

— Du lurer på hvorfor jeg var så jævlig sulten, sa hun. — Bare innrømm det!

— Ja, sa jeg. — Men det spiller jo ingen rolle. Det er nok av mat her.

— Trøbbel med mora mi for tida. Har ikke vært hjemme på over et døgn.

— Du kan ringe herfra. Hvis du vil.

— Det er ikke nødvendig. Hun veit at jeg kommer før eller seinere.

Ikke vært hjemme på over et døgn! Nei vel. Hun hadde sikkert ikke sovet på hottel. Jeg så for meg den råtne kåken nede på Løkka. Den spinkle jenta som var helt kake, og gutten som var enda mer gåen. Sammen med en gammal alkis som hadde kolapsa, og to gærne typer som lekte seg med kniver og sterke løkter.

— Sov over hos ei venninne på Tøyen i natt, sa hun, som om hun hadde lest tankene mine. — Jeg gjør det av og til. Mora mi… Ja, jeg sa jo at hun hadde masse nerver. Noen ganger blir hun helt sprø. Det fikser jeg bare ikke.

Jeg pusta letta ut. Et øyeblikk hadde jeg tenkt…

— Har du lyst på et glass vin? sa jeg. — Mot forkjølelsen, mener jeg?

— Ja, jøss!

Jeg bevega meg inn i fremmed land nå, jeg var klar over det. Den eneste erfaringa jeg hadde med vin, hadde jeg skaffa meg i kjelleboden sammen med Proffen et års tid tidtilgere. Vi hadde delt en liter blåbærvin som som jeg hadde rappa av fatter, og det hadde gått riktig gæernt. Proffen hadde smatta og lukta og prøvesmakt, og i det hele tatt oppført seg som en skikkelig vinkjenner. ”Solfylte saker”, hadde han sagt. ”Rund og fin i smaken”. Den ”runde” smaken hadde ikke jeg merka noe til, og det hadde ikke han heller, trur jeg. Og etter at vi hadde tatt noen kjefter hver, skal jeg hilse og si at det ble passe ”solfylt” der nede i boden! Jeg registrerte bare at jeg ble fullstendig forvirra, og ikke så reint lite kvalm. Det var såvidt jeg fikk karra meg opp trappa og inn i gangen før jeg spydde som en foss. Fatter holdt på p le seg ihjel, men Proffen, som har foreldre langt oppi åra, fikk et helvete.