StaVl Zosimov Premudroslovsky - På dagen. Humoristisk sannhet

© StaVl Zosimov Premudroslovsky, 2019

ISBN 978-5-0050-9090-4

Created with Ridero smart publishing system

Etter at jeg skrev til moren min: «Kom smult, hallo mamma!», Gikk jeg i retning av mitt sultne studieværelse og tenkte:

– Hva er forskjellen mellom russere og amerikanere og europeere?

– Og ved at de lever og tenker logisk, er vi abstrakte. – Jeg svarte meg selv og gikk videre. Jeg ville drikke – skummelt og bite. Jeg skal, så jeg går gjennom smug inn i avstanden til det betongflislagte gjerdet til en eller annen industribedrift. Jeg ser at det begynner å bli mørkt. Jeg hører at på den andre siden av gjerdet gjør noen en rolig, men gjennomstikkende, ikke i stand til å plystre. Jeg svarte det samme. Jeg ser at en potetpose flyr fra noe på den andre siden av gjerdet, fylt med noe på meg også. Jeg spratt, og posen rørte ved avgangen til en hund av en ukjent rase, igjen ikke lenge før meg. Jeg gikk opp til ham, undersøkte ham nysgjerrig, og, uten å mistenke eller tenke på noe, løsnet ham, og der …, der?! Der var han tett pakket, til og med presset med røkt pølse. Uten å tenke på noe, trakk jeg en ut, tok tak i posen ved Adams eple, og kastet den på skuldrene, satte jeg fart på Ferrari-hastigheten mot vandrerhjemmet, og slukte den uforglemmelige pølsepinnen underveis.

Jeg ville umiddelbart studere og leve.

Hva skjedde da?! Kuzma. Lee: han er en plystring, han er en potetposer, han er også innfødt fra Syktyvkar og kom til sin venn og medskyldige: en innfødt fra Aldyrbaguy-slugten, gården «Gi meg å spise», hvis rolle jeg spilte i fangenskap og ikke snakker russisk.

– Hvor er vesken? Spurte Kuzya.

– Og du kastet henne? – Hebraisk svarte på spørsmålens kamerat.

– Og du plystret?

– Og du..??

Så kommer en stum kamp. Men ærlig talt, pølsa var bitter-tynn og velsmakende…

P.S.: Vi solgte gulvet i vesken til familien og ble oversvømmet av et hav av svill og tullete… Økten fikk et smell…

Forleden dag, for ikke å overgi sesjonen, tok de meg inn i gradene av de væpnede styrkene i Sovjetunionen, det vil si i hæren. Der på en måned glemte jeg alt jeg studerte på barnehager, en barnehage, på videregående skole og i to fagskoler med tallet: syv hundre åtte tusen ni hundre og tretti tre og tjuefire hundredeler, som var til venstre for alléen fra skjegget til skallet, der T-banen.

Vi står, så vi er nesten på vakt ved inngangen til den militære enheten og røyker sigaretter ved inngangen. Da var det en krise i vårt urolige land. Klokka var hard, sigaretter tre pakker i måneden. Og vår del ligger ved siden av kollektivgården «Bull yver», og dette stemmer. Så vi står og røyker, og Baba Yaga kikker ut bak et tre. Det var riktignok navnet hennes Jadwiga. Vel. – vi tenker, – en gammel kylling, og til tross for det, drømmer vi om busker med bjørnebær. Og hun skriker, avbryter tankene våre. Hun er døv og blind.

– Å, soldater, svar, awww?!

– B, tull, hva skriker du, gamle? Vi er åtte hundre og to centimeter unna deg?! Bak gjerdet!!

– Som?

– Bes! – svarte vakthavende igjen. – Hva trenger du, si, eller gå gulrothakk?

– Til meg, sier den veldig gamle bestemoren. – du må gå på salg, – og smilte, – en liten gris, Boryusenka. Jeg vil legge moonshine på bordet, til og med gi det til meg.

– Hva er det med deg nå? Jeg spurte, en mann som så gris bare i dyrehagen, men av en eller annen grunn kalles de flodhester.

– Som?

– Dras!! Hva hadde med deg?? Gjentok jeg med en stemme.

– Jeg vil gi deg litt svinekjøtt … – uten å høre eller ikke forstå spørsmålet mitt, svarte den gamle.

– Hun, underveis, flyr agartisk søkt.. – Jeg foreslo, foran kameratene mine.

– Og hvor bor du? – spurte en venn

– Og du kommer til landsbyen og spør Yadu, gatene våre er stumme.

– Hva? Arsen, eller hva? Jeg ropte inn i øret hennes, som inn i en mikrofon.

– Nei, kjære! Hehe.. Spør Yad Vigu!!

– Og når skal jeg komme? – spurte kameraten.

– Og til helgen, klokka 12! Jeg vil ikke bare mate ham. – svarte bestemoren og gikk for å samle pigge, grønne busker.

Etter å ha spurt, spurte jeg en kollega.

– Kamerat, slaktet du griser?

– Selvfølgelig. Jeg bodde i en kollektiv gårdsby.

Søndag har kommet. Vi slapp inn i en AWOL gjennom det fjerne hjørnet av gjerdet. Vi nådde landsbyen uten problemer, og det var ikke vanskelig for oss å finne hytta hennes, spesielt siden det bare var fem hus i landsbyen, og et herberge med vandrende arbeidere, sagbruk. Kom betyr for henne. Og hun og brødsmuler og salt, og til og med gooferen fant. Vi spiste naturlig mat og drakk mer.

– Vel, gamle kvinne? – kameraten begynte. – hvor er grisen?

– Ja, han er en gris, elsket i fjøset. svarte hun og gikk inn i rommet. Han tar ut et knippe på en halv meter. Det bretter ut og trekker et sverd fra det femte århundre f.Kr., tilsynelatende fra en alder av. Rusten, rusten og håndtak pakket inn i elektrisk tape.

– Her, sønner, dette er min avdøde Joseph, tilbake i første verdenskrig. Da han var på en kjøttfabrikk, okkuperte han og klippet alle: til og med kyr og kylling.

Jeg følte meg urolig når jeg så på hennes Stakhanovsky, gjennomsiktige utseende. En venn tok kniven fra hendene på elskerinnen…

– Kom igjen, fortell meg. – Hvor flokker det, A?

Hun forvandler oss til låven.

– Der, – sier, – Min elskede Borusenka.

Ærlig talt, jeg ser på denne Borusenka og øynene mine er bak ørene mine.

Hans koral ble skutt ned fra brett med spalter to for tre. Og fra sprekkåpningene henger foldene og stangen i elastikk. Tilsynelatende er dette grisen Boryushishche halvparten av livet og lyver ikke.

– Åh kjære, jeg skal til hytta. – hulket mormor og dekket den tannløse munnen med hjørnene på et skjerf. – Og du er mer forsiktig med boryusenka. Jeg er den eneste fra slektningene mine. Det er ingen andre, jeg tar vare på ham fra fødselen av. Farvel, mine seilende storfe. Ååååååå!! – den gamle kvinnen hulket og sluttet øyeblikkelig å hulke i det ene fallet og endret stemmen fra skvisende til bass. – Og ikke glem, gutter, jeg har det til salgs…

– Alt skal skrike, bestemor!!! – Kamerat oppmuntret og henvendte seg til meg. – Og du, min venn, hjelp meg ut, åpne porten.

Jeg nærmet seg stealthily og snudde dreieskiven, porten knurret, og grisen rørte ikke engang øret. Sparker jævel. Vel, min venn ble ikke forvirret med en gang, og med alle krefter, hvordan han kuttet en gris i et nikkel, dold halvveis og klatret. Et nikkel, på størrelse med en plate. Etter noen sekunder åpnet grisen høyre øye, og deretter venstre. Så fulgte en skrei, og en «mammut» ved navn Fighting hoppet på høve hans stikkende ut av magen, beina ble ikke observert.

Kviset med begge øynene mot dolken, og deretter rettet de blå blonde pupillene i forskjellige retninger, vendte grisen blikket mot kameraten. Etter at hun skviset øynene igjen på dolkens håndtak, flyttet hun med en nikkel: opp, ned; opp, ned, rettet blikk på en kamerat og rykket vekk, så mye at hele koralen bare smuldret sammen til en masse flis. Fersk husdyrgjødsel strødde fra under føttene og dekket opp et par kyllingmuskler og slo dem av en kråke, som nysgjerrig stirret på det som skjedde. Kameraten hastet allerede mot hagen, gjennom det økonomiske babkin-tunet. Den mammutgrisen jeg kjemper, ble raskt fanget opp av fornærmede og spredte alle levende ting som hadde oppholdstillatelse i dette hagen. Mormor klistret seg fast ved vinduet og fletet ut sin nese. Jeg kranglet til siden, bare forstenet.