Ingvar Ambjørnsen - Døden på Oslo S

Så sto hun i døraåpninga. Mutter. Og jeg ønska bare at golvet skulle åpne seg under meg, så jeg kunne forsvinne! For mutter har dessvarre en jævla uvane, eller hva jeg nå skal kalle det. Om vinteren flyr hun rundt med lange manneunderbukser på seg!

Å Gud, hun var litt av et syn! Med en halvrøykt tullings i høyre munnvik, håret til alle kanter, åpen golfjakke, sånn at de digre muggene hennes kunne titte nysgjerrig fram hele tida — og den forbanna hvite makko’n, med knær, og skrævet midt nedpå låra! Det nytta ikke å luske unna og late som om hun var normal nå. Det var bare å gå rett på sak og være kjekk i kjeften, så kinne kanskje en siste rest av ære reddes.

— Der har du svigermora di! sa jeg til Lena. — Det er ikke noe å gjøre med det!

Mutter var hely lamma av overraskelse et sekund eller to. Det var første gang jeg hadde presentert henne for ei dame jeg var glad i. Hun fikk trøkt fram et forvirra smil, mens hun putta puppa på plass og gjorde alt hun kunne for å se ut som folk.

— Hei! Kom inn!

— Hei, sa Lena. — Beklager, altså! Hun virka redd.

Det skal sies til mutters fordel: Hun er nokså rask i toppen. Ikke som far min, som stort sett ikke skjønner et jævla poeng selv om han blir forklart det. Mutter skjønte øyeblikkelig at det var noe alvorlig på gang. Hun ga meg et raskt øyekast, så hjalp hun Lena av meg jakka, og halte henne inn i stua.

Fatter satt og sov i stresslesen. Fullt påkledd, og med øretelefonene på seg. Typisk fatter. Han pleir alltid å sovne med øretelefonene på seg. Ikke begriper jeg åssen han får det til, for han kjører alltid på full guff. Selv der jeg sto, midt i stua, kunne jeg høre at det var Stones som spella ”Jumpin’ Jack flash”.

Jeg ruska forsiktig i ham idet mutter og Lena satte seg. Han våkna brått, og så seg forvirra rundt. — Øh? Han fikk av seg øreklokkene.

— Øh! sa jeg. — Akkurat. Jeg trur du og jeg skal gå ut på kjøkkene og lage noe kaffe.

— Kaffe? Nå? Han så på klokka, og så gikk det liksom plutselig opp for ham at Lena satt der. — Jøss, hei!

— Hei. Jeg heter Lena.

— Bra navn. Rolf her! Fatter og Lena rista hender. — Men ærlig talt, folkens — er det ikke litt seint med kaffen nå?

— Trur ikke det, sa jeg. Jeg hadde en mistanke om at denne natta kom til å bli jævla lang.

Fatter ble stående og blunke. Det begynte omsider å tikke og gå oppi bakhue hans. Hadde vel ikke helt glemt den samtalen vi hadde hatt nede i kjellerboden samme ettermiddag. — Hrm. Ja. Kaffe, ja! Han virra rundt seg sjøl. — Kaffe skal bli! Og noe å bite i også, kanskje?

— Jeg skal hjelpe deg, sa jeg.

Lena så i golvet. Hun hadde begynt å grine igjen. Jeg satte meg på huk og la armen rundt henne. Fikk tak i oppmerksomheten hennes, og pekte på mutter. — Du kan snakke med hun der. Hun ser sprø ut, men hun er ok. Også jobber’a nede på Krisesenteren. Hun skjønner oppleget!

Mutter vinka meg vekk. — Ålreit, jenta mi, hva er det det dreider seg om?

Lena svarte ikke. Satt bare og hulka.

Jeg gikk ut i gangen og fiska fram konvolutten med bildene. Smelte den rett i fanget på mutter. — Dere to må bli enige om hva som bør skje med de gutta som er med på disse bildene, sa jeg. — Og forøvrig så er Lena såvidt fylt femten!

Jeg dro med meg fatter ut på kjækkenet, og lukka døra etter oss.

— Javel, sa fatter, og tappa vann i kjelen. — Så nå er det full brannalarm?

— Det kan du skrive opp!

— Men hun var da nykter nå?

— Hun var verre problemer enn heroin, fatter.

— Hva? Verre problemer enn heroin? Hva faen?

— Jeg trur ikke hun var brukt det så lenge. Problemet er at noen har brukt henne . Og jeg har en mistanke om at det har vart mye lenger!

Gammer’n sa ikke noe på en stund. Sto bare og så rett ut i lufta, mens han klemte begge nevene om en stolrygg så knokene hvitna. Det var ikke nødvendig av ham å si noe heller. Jeg visste at han sto der tenkte på lille My som lå inne på soverommet og klamra seg til den rosa bamsen sin med tommer’n i kjeften.

Fatter og jeg ble sittende på kjøkkenet i nesten to timer. Kaffen helte vi over på ei tv-kanne så den skulle holde seg varm. Ingen av oss ville så mye som gløtte på døra til stua. Det som foregikk der inn var jentegreier. Jeg forklarte ham åssen alt lå an. Hele leksa, så han kunne se sammenhengen.

Han svarte ikke stort. Satt for det meste og rista på hue, og virka gammal og gåen. Slurpa kaffe.

Klokka kvart over fire om morran kom mutter ut til oss. Dumpa ned i en stol, la haka i henda og stirra rart på meg.

— Kaffe? sa jeg. — Lena?

— Lena sover, sa hun. — Som en stein.

— Javel. Og?

Mutter fikk kaffekoppen og tok en drøy slurk. Så sa hun til fatter: — Bevare meg vel så idyllisk det var da vi lekte blomsterbarn i Slottsparken i gamledager, Rolf!

— Ja, sa fatter, og kasta et blikk ut i natta. — Du bør ikke fortelle meg at det er over, det har jeg visst lenge.

Mutter nikka.

— Drit nå i gamledager da, sa jeg. — Hva kom dere fram til?

— Har du sett de bildene, Pelle?

— Ikke drit deg ut, da! Selvfølgelig har jeg sett dem! Måtte jo bryte oss inn for å tak i dem, til og med.

— Ja, ja, sa mutter trøtt. Hun begynte å rulle en røyk. — Jeg hadde jo håpa at du skulle bli voksen på en litt mindre jævlig måte.

Hun retta ryggen, slikka på papiret, og fikk fyr av fatter. — Jeg har allerede ringt med jentene på senteret. Lena blir med meg ned dit i morra. Hun trenger hjelp. Hjelp med alt, absolutt alt. Og jeg kommer til å gå med henne til purken og levere anmeldelsen på disse svina etterpå. Hun så på meg med dette rare blikket igjen. — Lena sa at du hadde bedt henne om det. At hun hadde lova deg det?

— Ja, sa jeg. — Det var vel ikke stort å love. Er ikke det helt naturlig, da? At disse typene får svi?

— Du er ikke helt voksen enda, altså. Mutter smilte trøtt. — Åssen trur du det er å stå i en rettssal og preike om alt dette her? For Lena, mener jeg.

— Ålreit, mumla jeg. — Jeg skjønner. Merka at jeg rødma. Den der hadde vært passe dum!

— Veit dere hvem de andre typene er? spurte fatter. — Denne Skånseth sitter jo solid nok i klisteret, men hva med de andre?

— Ingen fare, sa mutter. — Lena har hatt mer enn nok tid til å bli kjent med dem, alle tre.

— Og mora hennes? sa jeg.

— Det vanlige opplegget. Alkohol og nerver. Synes ikke det har noen hensikt å ringe henne på denne tida av døgnet, det får vente til i morra det også.

— Men hvordan havna Lena opp i all denne dritten? sa jeg.

— Gjennom Nina. Denne venninna. Det er fort gjort, Pelle. Når du må klare deg sjøl fra du er bare ungen.

Vi ble sittende og preike i nesten en time til. Og selv om jeg fremdeles var så opprørt at jeg dirra av alt jeg hadde hørt og opplevd denne dagen og natta, merka jeg at jeg begynte å bli så sigen at jeg nesten ikke klarte å holde øynene oppe lenger.

— Må bare sove, gjepa jeg. — Svimer av snart. Håper dere skjønner at en av dere må skrive ei falsk melding til meg i morra.

— Selvsagt, sa fatter.

— Ligger Lena på stua?

— Nei, hun ligger i senga di, sa mutter.

— Ålreit. Så legger jeg meg på sofaen.

— Det synes jeg ikke, sa mutter. — Bare fordi vi er hjemme? Gjør sånn som sist du, Pelle. Og hold godt rundt henne!

”Ikke gjør som mora di sier,” sa Karius og Baktus i boka til Thorbjørn Egner. ”Ikke gjør som mora di sier.”

Det siste jeg tenkte før jeg sovna tett inn mot ryggen til Lena, var at de gutta der ikke hadde skjønt noe særlig.