Ingvar Ambjørnsen - Døden på Oslo S

— Ja, sa jeg. — Og hvis vi ikke sier at hun er død, men at hun nettopp er kjørt bort med ei overdose, kommer de kanskje til å fyke rett ned på legevakta med en gang.

— Nettopp, sa Proffen. — Men jeg føler meg som en dritt.

— Får ikke hjelpe, sa jeg. — Nina er død uansett, det er ingen som kan gjøre noe med det. Og det vil ikke gjøre saken noe bedre for Stein om han må sitte og savne henne i ei fengselscelle. Dette opplegget deres kommer til å ryke, det er jo klart som blekk! Og dessuten har du helt rett. Hvis det går etter planen, og gutta får tak i penga, så slipper det svinet Skånseth altfor lett fra alt sammen. Han skal fram i lyset! Med bilde og fullt navn og adresse!

Vi ringte fra en telefonkiosk på toppen av Damstredet. Derfra er det bare å gå noen få meter, så kommer man til ei steintrapp som fører ned til Fredensborgveien.

Det var Filla som tok røret. Heldigvis for Proffen, for det var han som hadde tatt på seg jobben å fortelle hvordan det lå an. Han uttrykte seg kort og klart, og smelte på røret med det samme han var ferdig.

— Faen, jeg føler meg helt elendig!

— Kom igjen! sa jeg. — Jeg har følt meg elendig i flere timer allerede!

Vi sto helt øverst i trappa, i den dype skyggen av et hus. Venta. Under oss lå Fredensborgveien. Av og til kom et menneske fordi der nede, av og til en bil. Hvis Filla og Stein hadde tenkt seg på Legevakla, måtte de komme denne veien. Vant som jeg var med spill og sjanser, regna jeg med at det var 50-50 prosent sjanse for at planen vår ville lykkes. Den andre muligheten var at Stein simpelthen tok en telefon ned dit, fikk greie på at Nina var død, og dopa seg vekk fra alt sammen.

Men de kom. Etter litt ovet kvarter hasta de fordi oss der nede på fortauet og forsvant.

— Det gikk! sa jeg. Men jeg følte meg ikke særlig glad for det. Ikke Proffen heller. Vi rusla ned trappa uten et ord, og sneik oss rundt hjørnet og inn i bakgården. Låsen på utgangsdøra gikk opp med et knepp da Proffen forsøkte den første nøkkelen. Vi følte ingen seier da heller. Og da jeg litt seinere sto i den forlatte kåken og så både bilder og film skli ned i lommene til Proffen, følte jeg meg bare som en diger dritt!

Men likevel: Jeg hadde en sterk følelse av at det vi gjorde var det eneste riktige.

Jeg var et farlig humør nå, og det samme var Proffen. Først hadde jeg vært dønn deppa på grunn av de jævla bildene. Så hadde jeg vært fullstendig sjokka av det vi hadde sett nede på Oslo S. Og deretter hadde jeg skamma meg dypt fordi det ble nødvendig å bløffe Filla og Stein. Men nå da jeg igjen kom ut i friluft, var jeg rett og slett forbanna. Fyk forbanna! Følte at jeg for aller første gang hadde fått et virkelig glimt inn i de voksnes verden. Og jeg hata det jeg hadde sett! Hvordan var det mulig!? Hvorfor kunne ikke det de feite gamle mannfolka greie seg med kvinnfolk på sin egen alder? Den tynke kroppen til Lena midt oppi alt det røde flesket… Fy faen!

Klokka var halv ti. Vi gikk nedover mot sentrum igjen. Det var ikke nødvendig for oss å avtale noe som helst nå. Proffen visste hva jeg ville, og jeg visste hva Proffen ville. Vi ville finne Lena. Vi måtte finne Lena! Om det så skulle ta oss hele natta, så måtte vi spore henne opp.

Vi holdt på å fryse beina av oss. Kulda krøyp på utover kvelden, og Oslo sentrum ble et jævlig sted å være. Etter en time på kryss og tvers uten resultat, satte vi kursen mot snackbaren der jeg hadde truffet Lena første gang. Proffen hadde hundre spenn på seg, og reiv i kaffe. Vanligvis drakk ingen av oss kaffe, men denne kvelden hadde ingenting med ”vanligvis” å gjøre. Vi trengte å få i oss noe varmt, så enkelt var det. Vi pøste på med fløte og sukker, og den svarte guffa ble faktisk ikke så verst.

— Hva gjør vi etter kaffen? sa Proffen.

— Bankplassen, sa jeg. — Og strøket rundt. Og etter det, tester vi Stenersgata igjen.

— Og Oslo S?

— Nix. Alle som har noe som helst med miljøet å gjøre kommer til å skygge unna det stedet der i kveld. Det er sikkert sint av purk overalt der inne nå.

Han nikka. — Du har sikkert rett. Og hvis vi ikke finner henne?

— Da får du stikke innom mutter og fatter når du kommer hjem, og si at jeg har noe å gjøre i natt!

— Skjønner. Men jeg kommer ikke til å gå hjem, jeg heller!

Jeg drakk ut. — Du er en god kompis, Proffen! En jævla god kompis!

— Ikke tull! Det er vel snart på tide at jeg blir presenterert for dama di, eller hva?

— Ja, sa jeg. — Det er på tide. Jeg holdt på å begynne å grine, men klarte å ta meg inn.

Det som skjedde i løpet av de to, tre første timene etter at vi hadde forlatt snackbaren, var så inn i ræva kjedelig at jeg ikke gidder å beskrive det engang. Vi tråkka rundt i strøket uten å oppleve annet enn kulda, pluss en del fulle restaurantgjester som var på vei hjem. Nede på Bankplassen og i gatene rundt, sto en del jenter og hang, men det ble færre og færre av dem etter som timene gikk og kulda ble verre. Hvis jeg ikke tar mye feil, lå tempen på rundt femten minus.

I Strenersgata var det også glissent med folk. Den hissige jenta som hadde bedt oss dra til helvete tidligere på kvelden, vat borte nå. Hvor hun hadde dratt, var ikke godt å si, men det var sikkert ikke til himmelen.

Jeg var letta. Orka ikke å få mer kjeft den kvelden.

Borte ved en parkeringsplass sto ei enslig jente med veska under armen. Hun var dritings, og hadde nettopp spydd fra seg ei varm kake som lå og dampa i snøen.

— Lena? sa jeg. — Har du sett Lena?

Hun så på meg med svømmende øyne. Virka som om hun trudde jeg kom fra en fremmed planet.

— Lena?

Jeg holdt bildet av Lena opp foran henne. — Det er Lena!

— Å, hu! Hun vakla, og Proffen tok tak i henne.

— Slipp, din drittsekk! Hun reiv seg løs og gikk nesten overende.

— Vær så snill! sa jeg. — Det er viktig!

Hun stabla seg opp i stående stilling igjen. Skulte på Proffen. — Kan’ke la vær å klå, hva?

— Drit i han! sa jeg. — Har du sett Lena?

Hun fokuserte blikket på meh nå. Gjorde hva hun kunne ihvertfall. Så smilte hun sånt Charley Brown-smil, og stakk høyre armen opp i været. Tommelen hennes vippa bakover, pekte inn mot den mørke parkeringsplasse. — Den grønne kjerra! Men det er best du venter til hu er ferdig.

Jeg snudde på hæla, og skjønte med en gang at jeg hadde tapt. For ”den grønne kjerra”, en rover, rulla nå sakte ut i gata et stykke på nedsida av oss. Da den holdt an noen sekunder under ei gateløkt, kunne jeg tydelig se at det satt to personer i forsetene. En voksen mann, og… Jeg var sikker på at det var Lena!

— Faen! ropte jeg. — Faen i helvete, Proffen, nå mister vi henne!

— Ikke tale om! sa Proffen. — Der kommer det en taxi!

Og det fantastiske skjedde. I sakte fart kom en kremgul mercedes kjørende, den svingte lydig inn til sida da Proffen vifla med handa. Vi heiv oss inn i baksetet.

— Veit det høres dumt ut, sa Proffen til sjåføren. — Men vær så snill og heng deg på den grønne roveren der framme!

Sjåføren knegga og tråkka på gassen. — Hardyguttene på oppdrag?

— Sånn omtrent, sa jeg, og kasta et bekymra blikk på taxameteret.

Proffen dytta meg i sida. — Slapp av! Vi kommer et stykke for åtti spenn.

— Se! sa jeg og pekte.

— Har alt sett det. Proffen lente seg tilbake. — Han har ikke fått lakka bakskjermen sin ennå.

— Kompisen til Skånseth! Han var jo med på et par av bildene!

— Han var veldig med. Han kommer til å ryke inn så det koster når vi er ferdig med ham.