Ingvar Ambjørnsen - Døden på Oslo S

Taxidriveren snudde seg plutselig idet vi stoppa bak roveren på rødt i et kryss. Han så alvorlig på meg. — Hva er det egentlig dere er ute på, karere?

— Ikke noe særlig, sa jeg så kjekt jeg kunne. — Vi skal bare sørge for at den drittsekken som sitter i bilen der framme kommer til å måtte fortelle en dommer hvorfor han driver på med mindreårige jenter!

Det ble grønt. Taxikisen gira om, og bøyde seg ned og skrudde av taxameteret. — Ok, gutter. Da kjører vi!

Det ble ikke så lenge turen. Vi fulgte etter bilen til et sted som etterhvert begynte å bli velkjent for oss, nemlig Fredensborgveien. Her sakka sjåføren av roveren betydelig av på farta, før bilen til slutt stoppa helt, litt på oppsida av krøsset der Rosteds gate kommer opp.

— Javel ja, mumla Proffen. — Tenker jeg veit hvilken adresse han er på jakt etter.

— Kjør litt videre! sa jeg. — Parker litt lenger opp i gata!

Sjåføren grynta et eller annet til svar, og gjorde akkurat som han ble bedt om.

Jeg åpna døra på min side, og byksa ut. — Vent! skreik jeg til taxisjåføren, og smelte døra i etter meg. Det sinnet som hadde kokt i meg da vi kom ut fra kåken til Gokken, hadde ikke gitt seg. Snarere tvert om.

Jeg nølte ikke nå. Ikke i det hele tatt! Nå måtte det bli slutt på at Pelle Pettersen tulla rundt som en skremt kanin! Jeg løp rett bort til den høyre bildøra på roveren og røska den opp.

Lenas forskremte ansikt så opp på meg. — Pelle!

— Ja, du kan banne på at det er meg! Jeg tok tak i skuldra hennes. — Ut! Kom igjen, for faen!

Typen bak rattet hang seg på. — Hei, hva er dette for noe?

Men akkurat da dundra Proffen løs med knyttneven på sidevinduet hans. Fyren bråsnudde, og jeg fikk Lena ut av kjerra.

— Hva i HELVETE! kom det innefra bilen, og jeg bøyde meg ned og så at Proffen trøkte et av bildene mot bilruta. Lyset var på inne i bilen, og han måtte ha sett alt som var å se veldig tydelig.

Fin avledningsmanøver av Proffen, selvfølgelig — men reaksjonen ble kraftigere enn venta. I et sprang var kisen ute av bilen, og tok kvelertak på Proffen. De tumla over fortauet og inn mot en husvegg. Jeg skulle akkurat styrte til unnsetning da en svær skygge kom imellom. Ja, han var virkelig en diger rugg! Jeg hadde ikke lagt merke til det da vi satt inne i drosja.

— Et øyeblikk, mister! Taxidriveren smelte til typen så han for baklengs bortover i søpra, mista balansen og gikk rett på ræva. — Disse gutta er mine kunder, skjønner!

— Utpressere! skreik manen. — Du hjelper to utpressere, du kommer til å få flere års fengsel!

Proffen rista på hue og harka og hosta. Så bort på mannen. — Skal vi vedde på hvem av oss som kommer til å sitte lengst?

— Jeg skjønner ikke noe, sa Lena. Hun virka trøtt og sliten. — Hvordan fant dere meg her?

— Lang historie, sa jeg. — For lang. Skal vi stikke med en gang, eller skal du ut og leke med de store gutta igjen?

Hun så i bakken. — Det der nede i Skippergata var ikke meninga. Jeg mener… Måtte bare late som om jeg ikke kjente deg, ellers hadde Finn og Arne blitt helt sprø. Og så var jeg helt gåen fordi du så på meg… Så meg sånn.

— Drit i det. Men hvis du ikke har noe mer å diskutere med den kisen der borte i sørpa, så la oss til helvete komme oss vekk herfra.

— Veit ikke. Det er noe med noen bilder. Han sier de kan komme til å skade meg på en eller annan måte.

— Skade deg ?

— Å Pelle, du skjønner ikke noe av dette her!

Jeg så henne rett inn i øynene. — Jeg veit alt, Lena! Hele greia! Hvordan fant han på at du kinne lede ham til Stein og Filla?

— Han veit at jeg kjenner Stein. Gjennom Nina. Og så kom jeg til å tenke på det du hadde sagt. Kåken til Gokken. Hun så opp på meg, og æynene hennes var fulle av tårer. — Pelle du…

— Ikke si noe, sa jeg og klente henne. — Sett deg inn i taxien så lenge.

Sjåføren og Proffen sto fremdeles og krangla med typen, som nå hadde kommet seg på beina igjen. Han skreik og ropte at han var en mann med en solid posisjon, og at han ikke behøvde å finne seg i slikt fra en råtamp av en sjåfør. Men da sjåføren tilbød seg å kalle opp purken over anlegget sitt, ble det stille.

Vi gikk tilbake til billen. Jeg satte meg bak sammen med Lena, og Proffen tok plass ved sida av sjåføren. Jeg skulle akkurat til å si takk, da Lena gjorde det isteden.

— Takk! Hun tok sjåføren i armen og lente seg framover. — Det er ganske lenge siden jeg begynte å ønske meg at noen skulle gjøre det du nettopp gjorde. Du skulle bare slått mye hardere!

Sjåføren gliste og var smigra. — Å, han var jo bare en liten dott! Gjorde han deg noe? Han starta opp og harva avgårde.

Lena begynte å le bittert, før latteren plutselig gikk over til sår gråt.

— Såpass, sa sjåføren. — Beklager.

— Du har ikke noen grunn til å beklage deg, sa Proffen. — Av alle Oslos taxisjåfører må vi ha truffet på den kuleste! Gidder du svippe oss opp på Torshov? Fatter betaler sikkert.

— Glem det. Du kan rive i en øl på meg når du blir over atten, ok?

— En helaften. Men jeg blir nødt til å be deg om navnet og adressa di. Du kommer til å måtte vitne i en rettsakk.

— Mot han derre fløtepusen som stupte kråke i sørpa nå nettopp?

— Ja. Blant annet mot ham.

— Det skal bli meg en sann fornøyelse. Vittkortet mitt ligger i hanskerommet.

Det måtte jo bli en jævla baluba nå. Det blir det når du kommer ramlende hjem klokka to om natta og har glemt å ringe og si fra på forhånd. erst var det selvsagt for Proffen, for folka hans var gamle og lettskremte, de satt alltid i nattøyet og beit negler hvis Proffen var seint ute. Og nå var det ikke bare seint, det var jævla seint!

— Du får bare forklare hele smørja, sa jeg til ham da vi skiltes i trappa.

Proffen svelga to ganger og fant fram nøkkelen. — Er neimen ikke sikker på a det er beste.

— Forresten, sa jeg. — Bildene. De må jeg ha.

Jeg fikk dem.

— Bildene ! nesten skreik Lena, da jeg fikkkonvolutten av Proffen. — Har dere bildene?

— Ja, sa jeg. Følte meg jævla brydd. — Vi måtte rappe dem for at ikke Stein og Filla skulle rote seg helt ut på vidda.

Jegistrerte at Proffen heiste på skuldrene og sklei stille i leiligheten.

Lena begynte å grine for alvor nå. — Få dem! Fy faen Pelle, få dem! Det er Nina og jeg som…

Jeg greip henne, og tørkte henne dønn tett inn mot meg. — Nina er død, Lena! Hun satte ei overdose tidligere i kveld!

Hun kjempa og ville fri, men jeg holdt henne fast.

— Det er ikke sant, det er ikke sant ! Hun banka løs med nevene sine mot ryggen min, men jeg visste at det ikke var meg hun sloss mot, men den bedritne virkeligheten.

— Jo, sa jeg. — Det er sant. Og hvis dy tenker deg litt om, så veit du om et par karer som har en god del av skylda for at hun er død. Du må knekke de gutta, Lena. Bildene må aldri bli gitt tilbake til dem, ikke for noen pris. Men for at vi skal komme noen vei, er det helt nødvendig at de havner i en rettssal.

Hun var blitt helt myk og tung nå. Et øyeblikk trydde jeg hun hadde svima av. Så hørte jeg stemmen hennes fra langt inni dynejakka mi. — Ålreit, Pelle. Det blir et helvete, men ikke verre enn det helvetet jeg allerede har gått igennom. Du har rett. Vi må knekke dem!

Men det var ikke bare folka til Proffen som satte oppe og venta den natta. Jeg hørte den skingrende stemmen til mor mi idet vi kom inn i gangen. — Du kunne kanskje gidde å ringe, da, hva?

Jeg svarte ikke. Blinka bare til Lena som sto ved sida av meg, stiv som en påle.