StaVl Zosimov Premudroslovsky - Crazy Detective. Morsom detektiv

© StaVl Zosimov Premudroslovsky, 2019

ISBN 978-5-0050-9854-2

Created with Ridero smart publishing system

Velkommen!

Gå umiddelbart videre til beskrivelsen av hoveddeltakerne i hendelsene som er foreslått av meg i dette avsnittet.

Den første på listen er generalmajor Ottila Aligadzhievich Klop. Av alle rundt ham var han ikke standardvekst – nittini og ni centimeter.

Du spør: «Men hvordan ble han innrømmet i rekkernes verge for ordenen, tross alt, etter en og en halv meter vil de ikke bli tatt opp i hæren, og uten hæren vil de ikke bli tatt inn i verge …". Men han er – et spesielt tilfelle: Foreldrene hans var, mer presist, hans mor og hennes bestefar, som tjente ham i stedet for faren, vanlige borgere i Den russiske føderasjonen med overordentlig jødiske røtter. Det var bare det at moren, en gang i det siste årtusenet, da verden ikke hadde brukt datamaskiner overalt og Det store Sovjetunionen, frivillig meldte seg inn i rekkene til medisinske ordrer fra internasjonale, hvis plikt var å rydde opp etter at pasientene var tømt med en kabal. Og dette skjedde i noen afrikanske land og de gamle stammene i de sentralafrikanske pygmeene viste seg å være syke, hvorav den ene, eller rettere lederen selv, er den store eldste, hundre og tjue tusen år av kalenderen hans er gammel, og siden hans jevnaldrende stønnet (døde) for lenge siden, derfor var de som husket hans fødsel ikke, og han kunne hevde at moren hans er sola, og faren hans er månen osv. osv. Selvfølgelig trodde ikke den fremtidige moren til Ottila på dette eventyret, men hun fornærmet ikke, hun bare smilte og nikket til den store gamle tidtakeren til alle jordens menn. Etter at hun, etter å ha mottatt lederens godbiter, var deilig fristende eksotiske: stekte bisonøyne i hvitløkssaus, røkt egg av en elefant med sjokoladelaks, fersk blodborsjett av den ferskt mistede paramedikeren Ivan Kozimovich Pupkin på kvelden og Coca-fruktjuice på den tredje. Generelt våknet den gravide moren og da var ikke lenger livet særlig interessant.

Og i henhold til lovgivningen fra Pygmy-stammen, var gjennomsnittlig høyde på en soldat og verge for ordenen minst åtti centimeter og ikke mer enn en meter fem og en halv centimeter, selvfølgelig ble han derfor ført til politiet deres og sendt med erfaringsutveksling til Russland. Så han forble i tjenesten: han fikk permanent opphold, som enhver gjestearbeider, og siden han samtidig var statsborger i Russland, var det ingen som kunne deportere ham. Kort sagt, alt er mulig i landet vårt, spesielt for penger. Men han måtte gjennom militærtrening med faren i stammen og fylle opp elefanten på eksamen. Dette ble opplyst i dokumentet som ble presentert på etterspørselsstedet, som ble hulket ut på magen til Ottila og godkjent av UNESCO. Selvfølgelig var et annet dokument knyttet til det, selv om det uoffisielt så det ut som hundre dollar. Og enda mer i hoveddokumentet ble det indikert at han tjenestegjorde i rang som hærgeneral i den nord-sør-delen av stammen kalt Nakatika Ui Buka. Denne tittelen ble selvfølgelig tildelt ham på grunn av faren hans for livet, spesielt siden deres stamme var oppført i FN-styrkene.

Unge Ottila fikk følgende erfaring med å gjøre tjeneste for stammen, mer presist, bestått eksamenene: bueskyting, kaste en tomahawk og klatretimer på stammene, som gjorde at han kunne klatre, både på loddrette nivåer og med kviser. Han kunne også kaste begge bena over sine egne eller andres ører, og ved å holde på gulvet på begge hender kunne han danse en tapedans, gjøre et trippel søppel opp, sidelengs, fremover, bakover og uten å berøre gulvet. Han lærte å temme katter, hunder og andre bitende og slukende dyr, inkludert mygg, veggedyr, lus og grizzlybjørn.

Etter at Ottila ble sendt på egen forespørsel og på grunn av sin mors sykdom, ble han sendt til innenriksdepartementet som kontorist – adjutant av Marshall, som han aldri hadde sett i øynene, men bare hørt stemmen hans i radioen og en spesiell telefon. Etter 32 år ble han overført til landsbyen Sokolov Ruchey, Leningrad-regionen, og i St. Petersburg, Lyuban-jernbanen, på grunn av kutt i det administrative apparatet.

De tildelte ham en hytte, en tidligere yrkesskole. Den første halvdelen av hytta okkuperte lokalene for bolig, og den andre var ment som et sterkt poeng.

Og så sitter Ottila Aligadzhievich på kontoret sitt og skriver en kvartalsvis, og deretter øyeblikkelig årsrapport. Han har det travelt, gjør feil, forvirrer ord på språk, og han kjente et titalls av dem, inkludert: fransk, innfødt stamme, fem forskjellige sovjetiske språk, latin, russisk talt, russisk litteratur, russisk fenya, russisk hjemløs, forhørsspråk og andre.

Han skriver, skriver, og så kommer sønnen på ti år til kontoret hans:

– Far? – spurte beskjedent barnslig hundre og tretti centimeter ti år gamle sønnen Izya.

– Hva, sønn? – uten å heve hodet, svarte den nittifem centimeter store faren til Ottil.

– Pappa..? – Izya nølte. Far skrev fortsatt.

– … vel, snakk?! spurte faren.

– Pappa, jeg så på ruta her, ikke sant?!

– Og hva?

– Noen ord er ikke klare for meg der…

Ottila så på sønnen som en far, uten å senke hodet, plukket opp bena på en spesiell stol med trappeskinner på sidebeina, reiste seg, snudde seg og satte seg på bordet. Han kikket kjærlig ned på sønnen gjennom brillene, la dem ned på nesespissen og spurte, så inn i sønnens øyne og ikke løftet hodet, noe som gjorde at hodet hadde vondt og nakken hans var følelsesløs. Han så på alle nedenfra og opp. Det krenket også hans borgerposisjon. Og enda mer foran en sønn som vokste opp som en vanlig gutt. Og nå, når han satt på bordet, kunne han til og med rynke på de svarte øyenbrynene.

– Og hvilke ord forstår du ikke, sønn?

– Vel..: President, noen makt, FSB.. hva er det? Vi har ennå ikke gått gjennom historien. Er det slik, flyktig.

– Eller er du bare en prokuratorisk skole i løpet av denne studietiden. – faren smilte, tok av seg brillene og klemte dem lett ned i en knyttneve, som han deretter lente seg på bordplaten. Han slo sønnen på skulderen med den andre hånden og gned ham med et enormt skallet hode, som ikke var menneskelig menneske.

– Vel, hør, – sukket faren, – presidenten i familien vår er meg, noen makt er din mor. Vel, hun, du vet hva han gjør… Tillater ikke å hengi seg, sjekker timene.

«Feeds,» la Izya til.

– Mater ikke, men tilbereder mat. – la faren til.

– Og hvem feeder?

Far kikket inn i sin trangsynte bestefars venstre øye, deretter inn i den vidtøyde høyre, som gikk til sønnen fra oldemoren hans, de sier at hun var kinesisk, men bare Russified. Så hevdet kona; høyde, vekt og bredde på midjen i to hundre. Den blondhårede og blåøyde dessuten, i motsetning til den rødøyde faren.

– Jeg mater dere alle! – stolt i en undertone far svarte og bukket ut brystet. Ansiktet hans ble høymessig.

– Og hvem er bestemor? – spurte sønnen og plukket nesen.

– Ikke velg nesen din, sønn, i dag er ikke en gruvedriftens dag, – og han fjernet forsiktig hånden fra sønnens hode, -.. bestemoren vår er KGB. Gammel innfødt KGB.

– Og hva er KGB? – Sonny bekymret.

Faren slapp hånden til sønnen og så bort fra sønnen og stirret som en vær ved den nye porten, på portrettet av Dzerzhinsky.

– KGB er den samme som FSB. Bare gammel som bestemor. Og rettferdig, ikke som nå, alt er korrupt… Generelt sett er bestemor FSB…

– KGB … – sønnen rettet seg, og etter å ha rullet opp en sabel med tørr snørr i dypet av neseborene, trakk han seg ut, så på ham og spiste ut hånden, skvatt ut, rynket på nesen. – phew.., salt.