StaVl Zosimov Premudroslovsky - Crazy Detective. Morsom detektiv

– Sitt jævla!! skrek han. Korporalen satt i en startposisjon.

– Jeg husket det. Kassetten… det er her mannen mistet nesen…

– Husket?

– Det stemmer!!

– Så vi vil se etter ham. Selv … – Og Ottila stakk en finger i taket. – ba meg om en halv dag. Han ba veldig mye om at jeg personlig skulle ta opp denne saken. Så å si, tok personlig kontroll.

– Gud?

– Nei, du lurer, Marshal. Nuuu, vår gud. Han sa at det ikke er noen som er verdigere … – Ottila hoppet på knærne, sto underordnet og tok kontroll over situasjonen.

– Og hvordan skal vi se etter ham. Dette er en historie?! Dessuten døde de.

– Hvem er de?

– Vel, disse, hovedpersonene døde for lenge siden… og Gogol er hovedvitnet, det samme… vel, død.?! Dette er ikke humor.. Ahhh?

– Nar. – Feilen hoppet fra fanget til Incephalopath. – Vi vil se etter et monument på et kobbertavle som ble stjålet. Enten hjemløse eller kjeltringer. Likevel, et monument til NOSU, og kanskje… antikviteter.!?

– Og hvem blir her?

– Isolde og Izzy for hovedpersonen.

– Er han fortsatt liten?

– Ingenting er lite, jeg kjente allerede en kvinne i årene hans.

– For dette er mye sinn ikke nødvendig: legg den, spyttet og gikk…

– Hvordan vite, hvordan vite…

– Nei, beskytter, jeg kunne bli, hjertet mitt er svakt…

– Ingenting, her i St. Petersburg vil du puste inn gasser og lette.

Harutun ønsket fortsatt å si noe for å være hos Klops kone, men han ble gjennomtenkt og så bort på den krypende to-halen på kneet og presset insektet inn i stoffet til buksene med tommelen.

– Hva ville du utslette? – sarkastisk og skviset øynene, spurte Ottila.

– Jeg har ikke penger eller medisin.

– Det er løselig. Alt betaler budsjettet. Hvis vi finner nesen.

– Og hvis vi ikke finner det?

– Og hvis vi ikke finner det, blir alle utgifter trukket fra deg.

– Hvordan så?

– Og slik. Hvis du fremdeles stiller dumme spørsmål, kan du miste jobben. Har du det?

– Det stemmer, forstått. Når skal vi?

– Dumt spørsmål. Vi burde allerede være der. La oss gå nå!

– Og hva er så snart? Har jeg ikke pakket kofferten?

– Vi må alltid holde den klar. Du visste hvor du fikk jobb… Forresten, den samme tingen…

– Hva?

– Jeg pakket ikke kofferten. Ja, vi trenger dem ikke. Ved ankomst, kjøp det du trenger. Jeg har bankkort.

– Og hvis det ikke er nok penger?

– Han vil kaste. – og igjen banket distriktspolitimannen en finger i taket og i pygmestil hoppet han, med hjelp av søppel, på bordet og viftet med en fot foran nesen til kollegaen. Han reiste seg og krysset bordet til fots i retning fra Arutun til stolen. Tårer og satte kursen mot avkjørselen.

– Hva sitter du? la oss gå! – og vinket med hånden, – og som om han langs St. Petersburg feide over jorden…

De forlot høyborget, og etterlot bare en lapp i kritt på døren:

«Vær ikke bekymret. Vi dro på et presserende oppdrag til St. Petersburg. Du blir på stedet til Incephalate, og Izya – i stedet for meg.. Meg!»

Og nederst er tilskuddet i en annen håndskrift:

«Beklager, Pupsik, jeg kommer tilbake som jeg må! Mens loppen din går opp. Vent på meg, så kommer jeg tilbake. Kanskje en…»

Izya leste notatet, og skrev på laken i sin håndskrift til faren og Intsefalopat, gjemte den den i lommen og tørket inskripsjonen fra døren.

– Vel, gammel geit, du har det. – Jeg tok mobiltelefonen og sendte SMS til faren min. Så gikk han inn i huset og ga lappen til moren. Hun leste og trakk på skuldrene.

La ham ri. Vi vil erstatte den. Og ikke et ord om fortsettelsen av faren. Har du det?

– Selvfølgelig, mor, jeg forstår… Og la oss ta grisen fra rektoren, ahh? foreslo han.

– Hva er du? Vi må gjøre alt i henhold til charter og rettferdighet.

– Og han roper på meg i rettferdighet?

– Han er regissøren. Han vet bedre. Og han vil selv være rettferdiggjort for Gud.

– Er det den som henger på veggen på kontoret?

– Nesten. Der henger Iron Felix, hans stedfortreder. Greit, gå og lekser.

– Det gjorde jeg. Mamma, kan jeg gå en tur på elva?

– Gå, men husk, valp: drukn, kom ikke hjem. Jeg vil drepe deg… Har du det?

– Ja. – Izzy ropte og forsvant bak døra…

Apulase 3

– Nei, beskytter, jeg kunne bli, hjertet mitt er svakt…

– Ingenting, her i St. Petersburg vil du puste inn gasser og lette.

Harutun ønsket fortsatt å si noe for å være hos Klops kone, men han ble gjennomtenkt og så bort på den krypende to-halen på kneet og presset insektet inn i stoffet til buksene med tommelen.

– Hva ville du utslette? – sarkastisk og skviset øynene, spurte Ottila.

– Jeg har ikke penger eller medisin.

– Det er løselig. Alt betaler budsjettet. Hvis vi finner nesen.

– Og hvis vi ikke finner det?

– Og hvis vi ikke finner det, blir alle utgifter trukket fra deg.

– Hvordan så?

– Og slik. Hvis du fremdeles stiller dumme spørsmål, kan du miste jobben. Har du det?

– Det stemmer, forstått. Når skal vi?

– Dumt spørsmål. Vi burde allerede være der. La oss gå nå!

– Og hva er så snart? Har jeg ikke pakket kofferten?

– Vi må alltid holde den klar. Du visste hvor du fikk jobb… Forresten, den samme tingen…

– Hva?

– Jeg pakket ikke kofferten. Ja, vi trenger dem ikke. Ved ankomst, kjøp det du trenger. Jeg har bankkort.

– Og hvis det ikke er nok penger?

– Han vil kaste. – og igjen banket distriktspolitimannen en finger i taket og i pygmestil hoppet han, med hjelp av søppel, på bordet og viftet med en fot foran nesen til kollegaen. Han reiste seg og krysset bordet til fots i retning fra Arutun til stolen. Tårer og satte kursen mot avkjørselen.

– Hvorfor sitter du? la oss gå! – og vinket med hånden, – og som om han langs St. Petersburg feide over jorden…

De forlot høyborget, og etterlot bare en lapp i kritt på døren:

«Vær ikke bekymret. Vi dro på et presserende oppdrag til St. Petersburg. Du blir på stedet til Incephalate, og Izya – i stedet for meg.. Meg!»

Og nederst er tilskuddet i en annen håndskrift:

«Beklager, Pupsik, jeg kommer tilbake som jeg må! Mens loppen din går opp. Vent på meg, så kommer jeg tilbake. Kanskje en…»

Izya leste notatet, og skrev på laken i sin håndskrift til faren og Intsefalopat, gjemte den den i lommen og tørket inskripsjonen fra døren.

– Vel, gammel geit, du har det. – Jeg tok mobiltelefonen og sendte SMS til faren min. Så gikk han inn i huset og ga lappen til moren. Hun leste og trakk på skuldrene.

La ham ri. Vi vil erstatte den. Og ikke et ord om fortsettelsen av faren. Har du det?

– Selvfølgelig, mor, jeg forstår… Og la oss ta grisen fra rektoren, ahh? foreslo han.

– Hva er du? Vi må gjøre alt i henhold til charter og rettferdighet.

– Og han roper på meg i rettferdighet?

– Han er regissøren. Han vet bedre. Og han vil selv være rettferdiggjort for Gud.

– Er det den som henger på veggen på kontoret?

– Nesten. Der henger Iron Felix, hans stedfortreder. Greit, gå og lekser.

– Det gjorde jeg. Mamma, kan jeg gå en tur på elva?

– Gå, men husk, valp: drukn, kom ikke hjem. Jeg vil drepe deg… Har du det?

– Ja. – Izzy ropte og forsvant bak døra…

– Uuh, – kontrolløren, innfødt av en latvisk kollektivgård, ristet på hodet og lot besøkende komme gjennom. – Det er ingen samvittighet, det er åpenbart at ansiktet ikke er russisk, og generalens uniform dras på.

– Og det er en administrativ straff for det.. – forklarte sersjant Golytko, innfødt i Lviv.