Сигрид Унсет - Кристин, дочь Лавранса. Венец / Kristin lavransdatter. Книга для чтения на норвежском языке

«Har jeg vært det da,» spør han.

«Det vet du vel,» sa Kristin. «Og aldri skal jeg glemme deg. Men du som skal ut i verden – kanskje du kommer til velstand og ære før du tenker – du glemmer nok meg lenge før jeg glemmer deg —»

«Aldri skal du glemme meg,» sa Arne og smilte. «Men jeg glemmer deg før du glemmer meg – du er bare barnet, du, Kristin.»

«Du er ikke gammel du heller,» svarte hun.

«Jeg er like gammel som Simon Darre,» sier han igjen. «Og vi fører hjelm og skjold så godt som Dyfrinsfolket, men foreldrene mine har ikke hatt lykken med seg —»

Han hadde tørket av hendene sine i gresstufsene; nu tok han om Kristins ankel og la kinnet sitt inn til hennes fot, som stakk ut under kjolekanten. Hun ville trekke til seg foten, men Arne sa:

«Din mor er på Laugarbru, og Lavrans er ridd av gården – og ingen kan se oss fra husene, her vi sitter. Denne ene gangen kan du vel la meg få snakke om det som ligger meg på sinnet.»

Kristin svarte:

«Det har vi da visst alle dager, både du og jeg, at det var unyttig for oss om vi la vår hug til hinannen.»

«Får jeg legge hodet mitt i fanget ditt,» sa Arne, og da hun ikke svarte, gjorde han det og tvinnet en arm om hennes midje. Med en hånd drog han i flettene hennes.

«Hvordan vil du like det,» spurte han om litt, «når Simon ligger slik i fanget ditt og leker med ditt hår?»

Kristin svarte ikke. Det var som det falt en tyngsel over henne med ett – Arnes ord og Arnes hode i hennes kne – hun syntes det åpnet seg likesom en dør inn til et rom, mange mørke veier inn til mere mørke; uglad og hjerteklemt tøvet hun og ville ikke se inn.

«Slikt bruker da ikke gifte folk,» sa hun med ett, fort og likesom lettet. Hun prøvde å tenke seg Simons tykke, runde åsyn se opp i hennes med sånne øyne som Arne nu, hun hørte hans stemme – og hun kunne ikke bare seg for å le:

«Simon kommer nok aldri til å legge seg på bakken for å leke med skoene mine, han!»

«Nei, for han kan leke med deg i sengen sin, han,» sa Arne. Hans stemme gjorde henne syk og maktesløs med ett. Hun prøvde å skyve hodet hans ned av sitt fang, da boret han det hardt inn mot hennes skjød og sa sakte:

«Men jeg ville leke med skoene dine og håret ditt og fingrene dine, og følge deg ut og inn dagen lang, jeg Kristin, om du aldri så meget var hustruen min og sov på armen min hver en natt.»

Han satte seg halvt overende, tok om hennes skulder og så inn i hennes øyne.

«Det er ikke vakkert av deg at du snakker slik til meg,» sa Kristin sakte og sky.

«Nei,» sa Arne. Han reiste seg opp og stod foran henne. «Men si meg ett – ville du ikke heller det skulle være meg – ?»

«Å, jeg ville helst —» hun satt litt. «Jeg ville helst ikke ha noen mann – ikke ennu —»

Arne rørte seg ikke, men sa:

«Ville du heller gies i kloster da, sånn som det er laget for Ulvhild, og være mø alle dine dager?»

Kristin knuget de foldede hender ned i sitt fang. Det skjelvet underlig og søtt i henne – og i et plutselig gys syntes hun med ett at hun skjønte hvor synd det var på den lille søsteren – hennes øyne løp fulle av tårer av sorg for Ulvhilds skyld.

«Kristin,» sa Arne sakte.

I det samme skrek Ulvhild høyt. Krykken hennes var kommet inn mellom noen stener i røysen, og hun var falt. Arne og Kristin løp bort til henne, og Arne løftet henne opp i søsterens armer. Hun hadde slått seg i munnen og blødde meget.

Kristin satte seg med henne i smiedøren, og Arne hentet vann i en trekopp. Sammen begynte de å tvette Ulvhilds ansikt. Hun hadde også skrubbet huden av knærne sine. Kristin lutet seg kjælende over de små tynne benene.

Ulvhilds klage stilnet snart, og hun gråt smått og sårt, som barn gjør der er vant til å lide vondt. Kristin holdt hennes hode inn til barmen sin og rugget henne sakte.

Da begynte klokken å ringe til Vesper oppe i Olavskirken.

Arne snakket til Kristin, men hun satt som hun hverken hørte eller sanset, bøyd over søsteren, så han ble redd og spurte om hun trodde det var farlig. Kristin rystet på hodet og så ikke på ham.

Litt etter reiste hun seg og gikk oppover mot gården, bærende Ulvhild i favnen. Arne fulgte etter, stille og forvirret – Kristin så så fortenkt ut at hennes ansikt var helt stivt. Mens hun gikk, ble klokken ved å ringe utover vollene og dalen; den ringte ennu da hun gikk inn i stuen.

Hun la Ulvhild i den sengen som søstrene hadde delt helt siden Kristin var blitt for stor til å sove med foreldrene. Så drog hun skoene av seg og la seg ned med den lille, lå og lyttet etter klokken, lenge etter den var tystnet og barnet sov.

Det var kommet for henne, da den tok til å klinge mens hun satt med Ulvhilds lille blodige ansikt mellom hendene, at kanskje var det et tegn til henne. Hvis hun ville gå i søsterens sted – hvis hun ville love seg til Guds og Jomfru Marias tjeneste – monne da Gud ville gi barnet helse og førlighet igjen.

Hun husket broder Edvins ord om at nu i disse dagene var det bare de lytte og lamme barna og dem de ikke kunne finne gode giftermål til, som foreldrene ofret til Gud. Hun visste hennes foreldre var fromme folk – dog hadde hun aldri hørt annet enn at hun selv skulle giftes, men da de skjønte at Ulvhild ville komme til å bli syk alle sine dager, hadde de straks rådet for henne at hun skulle i kloster —.

Og hun ville ikke selv – hun stod imot den tanken at Gud skulle gjøre et under med Ulvhild hvis hun selv ble nonne. Hun hengte seg ved Sira Eiriks ord om at det skjer ikke så mange jærtegn mere. Enda hun følte det ikveld, det var som broder Edvin hadde sagt, hadde et menneske tro nok, så kunne det virke mirakler. Men hun ville ikke ha den troen, hun elsket ikke Gud og hans moder og de hellige slik, ville ikke elske dem slik engang – hun elsket verden og lengtet etter verden —.

Kristin presset sin munn ned i Ulvhilds myke silkehår. Barnet sov fast, og den eldste søster satte seg urolig opp, men la seg ned igjen. Det blødde i henne av sorg og skam, men hun visste at hun ville ikke tro på undere, fordi hun ville ikke gi opp sin arv av helse og fagerhet og kjærlighet.

Så prøvde hun å trøste seg med den tanke at foreldrene ikke ville la henne få lov til noe slikt. De ville heller ikke tro det kunne nytte. Hun var jo bortlovet allerede, og de ville nok ikke miste Simon som de var så glad i. Hun følte seg besveken fordi de syntes det var sånn herlighet med denne mågen; hun tenkte plutselig med uvilje på Simons runde, røde ansikt og små leende øyne, på hans sprettende gang – han hoppet som en ball, syntes hun med ett – på hans skjemtsomme talemåter som fikk henne til å føle seg dølsk og dum. Det var ikke sånn herlighet å få ham heller og så bare bli flyttet ned på Formo —. Enda så ville hun heller ha ham enn gies i kloster —. Men verden utenfor fjellene, kongsgårdene og grevene og ridderne som fru Åshild talte om, en vakker mann med sorgfulle øyne som ville følge henne ut og inn og aldri bli trett. Hun husket Arne den sommerdagen han lå på siden og sov med sitt brune, blanke hår utbredt i lyngen – hun hadde hatt ham så kjær som han skulle vært hennes bror dengang. Det var ikke vakkert av ham at han skulle snakke slik til henne, når han visste de kunne aldri få hinannen —.

Det kom bud fra Laugarbru at moren ble der om natten. Kristin stod opp for å kle av seg og gå til ro. Hun begynte å snøre opp kjolen sin – men så drog hun skoene på igjen, slo kåpen om seg og gikk ut.

Natthimmelen spente lys og grønn over fjellkammen. Det var snart tid at månen skulle stå opp, og der hvor den var under fjellet, drev noen små skyer og skinte som sølv på underkantene; himmelen ble lysere og lysere som metall det dugget på.