Сигрид Унсет - Кристин, дочь Лавранса. Венец / Kristin lavransdatter. Книга для чтения на норвежском языке

Kristin ble litt nedslått, det første hun så Simon Andressøn, for hun hadde hørt så store ord om hans fagerhet og høviske vesen, så det var ikke måte på hva hun hadde ventet seg til brudgom.

Vel så Simon godt ut, men han var noe fetladen til å være bare tyve år gammel, hadde kort hals og et åsyn så rundt og blankt som månen. Håret hans var meget vakkert, brunt og kruset, og øynene var grå og klare, men de lå likesom litt innklemt, fordi lokkene var fete, nesen var for liten og munnen var også liten og trutet, men ikke stygg. Og tross sin førhet var han lett og rask og smidig i alle rørsler, var flink idrettsmann. Han var noe munnkåt og rask i talen sin, men Lavrans mente at han viste dog både god forstand og lærdom, når han snakket med eldre menn.

Ragnfrid kom snart til å like ham, og Ulvhild fattet med en gang den største kjærlighet til ham – han var også særskilt snill og kjærlig mot den lille syke møen. Og da Kristin hadde vennet seg litt til hans runde åsyn og hans måte å tale på, ble hun riktig vel tilfreds med sin festemann og var glad for det, slik faren hadde ordnet for henne.

Fru Åshild var i gjestebudet. Siden Jørundgårdsfolket hadde tatt opp med henne, hadde storfolket i de nærmeste bygdene igjen begynt å huske på hennes høye byrd og tenke mindre på hennes underlige rykte, så nu ferdedes fruen meget sammen med folk. Hun sa da hun hadde sett Simon:

«Det er et godt gifte, Kristin, denne Simon vil få fremgang i verden – mange slags omsorg vil du slippe, og snill vil han bli å leve sammen med. Men han synes meg vel tykk og gladlynt —. Var det nu slik her i Norge som det har vært før i tiden og som det er i andre land, at folk er ikke strengere mot synderne enn Gud selv er, da ville jeg si, du skulle finne deg en venn som var mager og sorgfull – en du kunne ha å sitte og samtale med. Da ville jeg si, du kunne ikke fare bedre enn med Simon.»

Kristin ble rød, enda hun forstod ikke fullt ut fru Åshilds mening. Men ettersom tiden led og hennes kister fyltes og hun stadig hørte snakk om sitt giftermål og det hun skulle føre i boet, så tok hun til å lenges etter at saken skulle bli bundet i festemål og at Simon skulle komme nordover; hun tenkte da tilslutt en god del på ham og gledet seg til å møte ham igjen.

Kristin var nu fullt utvokst, og hun var blitt meget vakker. Hun lignet mest på sin far og hadde vokst seg høy, var smal i midjen, med tynne, fine ledemot, men rund og trinn allikevel. Hennes ansikt var noe kort og rundt, pannen lav og bred og hvit som melk, øynene store, grå og blide under vakkert rissede bryn. Munnen var litt stor; dog var den friskt rød og fyldig og haken eplerund og veldannet. Hun hadde et deilig tykt og langt hår, men det var noe mørkt på lett, like nær brunt som gult, og ganske slett. Lavrans likte intet bedre enn å høre Sira Eirik skryte av Kristin – presten hadde sett møen vokse opp, lært henne bok og skrift og holdt meget av henne. Men han likte ikke riktig at den annen sommetider lignet hans datter med en lyteløs og silkeblank ungmerr.

Dog sa alle mennesker at var ikke denne ulykke hendt med Ulvhild, da ville hun blitt enda mange ganger vakrere enn søsteren. Hun hadde det fagreste og søteste ansikt, hvitt og rødt som roser og liljer, hvitgult og silkemykt hår, som kruset og lokket seg om hennes spede hals og smale skuldrer. På øynene lignet hun Gjeslingætten: de lå dypt under rette og sorte bryn og var vannklare og gråblå, men blikket var mildt og ikke kvast. Dertil var barnets stemme så klar og liflig at det var en lyst å høre på henne, enten hun talte eller sang, hun hadde et kvikt nemme for boklig lærdom og alleslags strengelek og brettspill, men liten hug til håndgjerning, for hun ble straks trett i ryggen.

For det så lite ut til at dette vakre barnet noensinne skulle vinne full legemsførlighet. Noe hadde hun bedret seg etter at foreldrene hadde vært i Nidaros med henne hos Sankt Olav. Lavrans og Ragnfrid hadde gått dit på sine føtter, uten mann eller tjenestemø til å følge seg; de bar barnet på en båre mellom seg hele veien. Etter den ferden ble Ulvhild så frisk at hun kunne gå med krykkestokk. Men det var ikke trolig at hun skulle bli så frisk at hun kunne giftes bort, og så måtte hun vel, når den tid kom, klostergies med alt det gods som skulle falle henne til.

De snakket aldri om dette, og Ulvhild skjønte ikke selv at hun var meget annerledes enn andre barn. Hun var svært glad i stas og vakre klær, og foreldrene hadde ikke hjerte til å nekte henne noe, men Ragnfrid sømmet og sydde til henne og pyntet henne som et kongebarn. Engang noen kremmere for gjennom bygden og lå over natten på Laugarbru, fikk Ulvhild se varene deres derborte; de hadde noe ravgult silketøy og det ville hun endelig ha en serk av. Lavrans handlet ellers aldri med slike folk som for og falbød kjøpstadsvarer ulovlig i bygdene, men nu kjøpte han straks hele rullen. Han gav da også Kristin tøy til en brudeserk, og den sydde hun på denne sommeren. Ellers hadde hun aldri eid serker uten av ull og en linnetserk til stasplagg. Men Ulvhild fikk gjestebudsserk av silke og en søndagsserk av lerret med silke oventil i livet.

Lavrans Bjørgulfssøn eide nu også Laugarbru, og der styrte Tordis og Jon. Hos dem var Lavrans’ og Ragnfrids yngste datter Ramborg, som Tordis hadde ammet. Ragnfrid ville neppe se på barnet den første tid etter det var født, for hun sa hun bragte sine barn dårlig lykke. Dog elsket hun meget den lille møen og sendte stadig gaver til henne og Tordis; siden gikk hun også ofte over til Laugarbru og så på Ramborg, men hun kom helst etter barnet var sovnet, og satt over henne da. Lavrans og de to eldste døtrene var ofte på Laugarbru og lekte med den lille; hun var et sterkt og friskt barn, men ikke så vakker som sine søstre.

Denne sommeren var den siste Arne Gyrdssøn var på Jørundgård. Biskopen hadde lovet Gyrd å hjelpe svennen frem i verden, og til høsten skulle Arne dra til Hamar.

Kristin hadde nok skjønt at Arne holdt av henne, men hun var på mange måter nokså barnslig i sinnet, så hun tenkte ikke meget over den ting, men var mot ham som hun alltid hadde vært det, helt siden de var barn, søkte hans selskap så ofte hun kunne, og gikk alltid ved hans hånd når de danset hjemme eller på kirkebakken. At moren ikke likte dette, syntes hun helst var litt moro. Men hun talte aldri til Arne om Simon eller om sitt giftermål, for hun merket det gjorde ham tungsinnet når det ble ordet om dette.

Arne var meget håndferdig, og han ville nu gjøre Kristin en sømmestol til minne om seg. Han hadde skåret ut både skrin og stolkarm fint og vakkert, og holdt nu på i smien med å lage jernbånd og lås til den. En vakker godværskveld utpå sommeren var Kristin gått ned til ham. Hun hadde tatt med seg en trøye av farens som hun skulle bøte, satte seg på stenhellen og tok på å sy, mens hun småsnakket med svennen inne i smien. Ulvhild var med henne, hinket rundt på krykken sin og spiste bringebær som grodde i stenrøysene omkring jordet.

Om en stund kom Arne frem i smiedøren for å svale seg. Han ville sette seg hos henne, men hun rykket litt unna og bad ham akte seg så han ikke sotet ned sømmen hun hadde over kneet.

«Er det blitt slik mellom oss nu,» mælte Arne, «at du tør ikke la meg sitte hos deg for du er redd bondedrengen skal skitne deg ut?»

Kristin så forundret på ham, så svarte hun:

«Du vet da vel hva jeg mente. Men ta av deg forskinnet, vask kullet av hendene dine og sett deg litt og hvil deg her hos meg —,» og hun gjorde plass for ham.

Men Arne la seg i gresset foran henne; da sa hun igjen:

«Vær ikke sint nu, Arne min. Kan du tenke jeg skulle vise deg utakk for den vakre gaven du gjør til meg eller glemme noensinne, at du har vært den beste vennen min herhjemme alltid?»