Morgan Rice - Heltens Oppdrag

«De kommer!» innvendte han. «Det er helt sant!»

Hans far snudde seg og grep skuldrene hans fast.

«Og hvordan vet du det?» forlanget han å vite.

«Hvordan? Fra hvor?»

Thor nølte; faren satte han i et hjørne. Han visste selvfølgelig at det eneste stedet Thor kunne ha sett dem var fra toppen av den knausen. Nå var Thor usikker på hva han skulle svare.

«Jeg… klartret opp knausen—»

«Hva med flokken? Du vet de ikke skal gå så langt.»

«Men det er annerledes i dag. Jeg måtte se.»

Faren så irritert ned på ham.

«Gå inn og hente sverdene til dine brødre og polér slirene, slik at de ser best mulig ut før Konges menn kommer»

Da faren var ferdig, snudde han seg mot Thors brødre som stod på veien og så utover.

«Tror du de kommer til å velge oss?» spurte Durs som var den yngste av brødrene, og hele tre år eldre enn Thor.

«De vil være dumme dersom de ikke gjorde det», sa hans far. «De mangler menn i år. De har innsnevret utvalget – ellers hadde de ikke brydd seg med å komme. Bare stå rakt alle tre, hold haken opp og brystet ut. Ikke se dem direkte i øynene, men ikke se bort heller. Vær sterk og selvsikker. Ikke vis noen svakheter. Hvis dere vil bli med i Kongens legion, må dere late som dere allerede er i Legionen.»

«Ja, far», svarte de tre guttene samtidig og stelte seg i posisjon.

Han snudde og gav Thor et olmt blikk.

«Hvorfor er du fremdeles her?» spurte han. «Kom deg inn!»

Thor stod der, sønderknust. Han ville ikke være ulydig mot faren, men han måtte snakke med ham. Hjertet slo tungt mens han vurderte ting. Han bestemte seg at det var best å adlyde, hente sverdene, og deretter konfrontere faren. Å være direkte ulydig ville ikke hjelpe.

Thor sprang inn til huset, ut på baksiden og til våpenskjulet. Han fant brødrenes tre sverd. Brødrene beundret disse sverdene som var bekronet med de fineste sverdhjaltene av sølv. Sverdene var en dyrebar gave som hans far hadde arbeidet for i mange år. Han grep alle de tre sverdene, ble overrasket over vekten, og løp tilbake gjennom huset.

Han sprintet til hans brødre, gav hver av dem et sverd, og så snudde seg mot faren.

«Hva, ingen polering?» sa Drake.

Faren snudde seg mot ham med et avisende blikk, men før han kunne si noe, åpnet Thor munnen.

«Far, vær så snill. Jeg må snakke med deg!»

«Jeg fortalte deg å polere—»

«Vær så snill, far!»

Faren så irritert på ham og ventet. Han måtte ha sett alvoret i Thors ansikt, fordi til slutt sa han, «Vel?»

«Jeg vil at de skal vurdere meg. Sammen med de andre. For Legionen.»

Brødrenes latter steg opp bak ham og gjorde at hans ansikt begynte å gløde rødt.

Men faren lo ikke; faktisk, så skulte han enda mer.

«Vil du?» spurte han.

Thor nikket ivrig.

«Jeg er fjorten. Jeg har lov.»

«Aldersgrensen er fjorten år», sa Drake nedsettende over skulderen. «Hvis de valgte deg, så ville du bli den yngste av dem. Tror du virkelig at de velger deg fremfor en som meg, som er fem år eldre?»

«Du er frekk», sa Durs. «Det har du alltid vært.»

Thor snudde seg bort. «Det er ikke dere jeg spør», sa han.

Han snudde seg tilbake mot faren som fremdeles skulte.

«Far, vær så snill», sa han. «La meg få en sjanse. Det er alt jeg ber om. Jeg vet jeg er ung, men jeg vil vise at klarer det, over tid.»

Faren ristet på hodet.

«Du er ingen soldat, gutt. Du er ikke som dine brødre. Du er en gjeter. Ditt liv er her. Med meg. Du skal gjøre dine plikter, og ordentlig. Man burde ikke drømme om for store ting. Aksepter ditt liv, og lær deg å elske det.»

Thor følte at hans hjerte knuste og så livet sitt falle sammen.

Nei, tenkte han. Dette er ikke sant.

«Men far—»

«Stille!» skrek han så hardt at det kuttet luften. «Det er nok. Her kommer de. Hold deg unna og det er best du passer på hva du gjør mens de er her.»

Faren gikk frem og med en hånd dyttet Thor til siden, som om han var et objekt han ikke ville se. Hans kjøttfulle hånd stakk Thors bryst.

En tung buldrende lyd dukket opp, og landsbyfolk strømmet ut fra hjemmene og stod langs gatene. En voksende sky av støv varslet karavanens komme. Like etter kom de med et dusin vogner trukket av hester, i takt med et tordende bråk.

De kom til landsbyen som en hær satt sammen i en fei, og stoppet nær Thors hjem. Hestene danset på stedet og prustet. Det tok en lang stund før støvskyen la seg, og Thor prøvde anstrengt å stjele et blikk på rustningene og våpene. Han hadde aldri vært så nær Sølvene før, og hjertet hans banket tungt.

Soldaten på ledehingsten gikk av hesten. Her var han, et ekte medlem av Sølvene, dekket i en skinnende ringbrynje med et langt sverd i belten. Det var virket som han var i tredveårene; en ekte mann, med sjeggstubber i ansiktet, arr på kinnet, og en kroket nese fra strid. Han var den mest fremtredende mannen Thor noensinne hadde sett. Mannen var dobbel så bred som de andre, noe som fremhevet at han var lederen.

Soldaten hoppet ned på den skitne veien. Ridesporene hans klirret mens han gikk frem til oppstilligen av gutter.

Opp og ned landsbyen stod dusinvis av gutter som sto i giv akt og var forhåpningsfulle. Å være en av Sølvene betød å et liv med ære, strid, berømmelse, og heder. Det betød ære for din familie, og det å bli med i Legionen var det første steget.

Thor betraktet de store, gyldne vognene, og visste at det var begrenset antall rekrutter det var plass til. Det var et stort kongeriket, og de hadde mange landsbyer å besøke. Han svelget og innså at sjansene hans var mindre enn han trodde. Han måtte slå alle de andre guttene— mange av dem var svært dyktige i kamp, og i tillegg til hans egne tre brødre. Han fikk en dårlig magefølelse.

Thor klarte knapt å puste da soldaten gikk frem og studerte radene av håpefulle gutter. Han begynte på den ytterste siden av gaten, og deretter sirklet nærmere. Thor kjente alle de andre guttene, selvfølgelig. Han visste også i hemmelighet at noen av dem ville ikke bli utvalgt, til tross for at deres familier ville sende dem av sted. De var redde; de ville bli dårlige soldater.

Thor følte seg veldig ydmyket. Han følte seg fortjent til å bli valgt like mye som noen av dem. Bare fordi hans brødre var eldre, større, og sterkere betød ikke at han ikke skulle ha rett til å være der og bli valgt. Han brente av hat mot sin far, og hatet slo nesten sprekker når soldaten kom.

Soldaten stoppet for første gang, rett foran hans brødre. Han så på dem opp og ned, og så imponert ut. Han grep en av deres slirer og dro den, som om han testet hvor solid den var.

Han brøt ut i et smil.

«Du har ikke brukt sverdet i kamp, har du?» spurte han Drake.

Thor så Drake bli nervøs for første gang i sitt liv. Drake svelget.

«Nei, min herre. Men jeg har brukt den mange ganger i trening, og jeg håpet å—»

«I trening!»

Soldaten braste ut i latter og snudde seg mot de andre soldatene, som også begynte å le rett foran Drakes ansikt.

Drake ble rødt i ansiktet. Det var første gangen at Thor så Drake bli ydmyket—vanligvis var det Drake som ydmyket andre.

Vel, da skal jeg definitivt fortelle fiendene at de skal frykte deg—du som bruker sverdet i trening!

Alle soldatene lo igjen.

Da snudde soldaten seg mot de andre brødrene til Thor.

«Tre gutter fra samme slag», sa han og gned skjeggstubbene på haken. «Kan være nyttig. Dere har alle en god størrelse. Men er uerfarne. Dere trenger mye trening hvis dere skal klare det.»

Han pauset.

«Jeg antar vi har rom for dere.»

Han nikket mot bakre vogn.

«Kom dere inn, og vær rask. Ellers ombestemmer jeg meg.»