Morgan Rice - Kongenes Marsj

«Vel, er det ikke den lille valpen som prøvde å drepe Kongen», fengselvokteren skulte mens han snudde jernnøkkelen i låsen. Etter flere høylydet klikk strakte han over og åpnet celledøren. Han bar lenker i den ene hånden, og en liten øks hang fra midjen.

«Du kommer til få straffen din», snerret han mot Thor og deretter snudde mot Merek, «men nå er det din tur, din lille tyv. Tredje gangen», sa han med et ondsinnet smil, «ingen unntak.»

Han gikk etter Merek, grep han hardt, dro en arm bak ryggen hans, satte lenken på og så satte den andre enden i en krok på veggen. Merek skrek, dro vilt mot lenken og prøvde å komme seg fri; men det var nytteløst. Vokteren gikk bak ham og grep ham, holdt ham i en bjørneklem, tok den ledige hånden og plasserte den på en stenkant.

«Dette vil lære deg å ikke stjele», snerret han.

Han fjernet øksen fra beltet og hevet den høyt over hodet. Munnen hans var vidåpne og de stygge tennene hans stakk ut da han snerret.

«NEI!» skrek Merek.

Thor satt der, forskrekket, helt urørlig mens vokteren brakte ned våpenet og sikte mot Mereks håndledd. Thor innså at om noen sekunder ville denne fattige guttens hånd bli kuttet av, for alltid, for ingen annen grunn enn for hans ubetydelige stjeling av mat, for å hjelpe å gi mat til hans familie. Urettferdigheten brente i ham, og han visste at han ikke kunne tillate det. Det var bare ikke rettferdig.

Thor kjente hele kroppen bli varm, og så følte at det brant innvendig. Det steg opp fra føttene hans og brant gjennom håndflatene. Han følte at tiden gikk tregere, følte at han beveget seg raskere enn mannen, følte hvert øyeblikk i hvert eneste sekund mens mannens øks hang midt i luften. Thor kjente en brennende energiball i håndflaten og kastet den mot vokteren.

Han så forbløffet at den gule sfæren fløy fra håndflaten, gjennom luften, lyste opp den mørke cellen mens den etterlot seg et spor—og gikk rett mot vokterens ansikt. Den traff ham på hodet, og da det skjedde så mistet han øksen og gikk flyvende tvers over cellen, dundret rett i veggen og kollapserte. Thor reddet Merek med et halv sekund før øksebladet traff håndleddet hans.

Merek så over på Thor med vidåpne øyne.

Vokteren ristet på hodet og begynte å stå opp for å ta Thor. Men Thor følte kraften brenne igjennom ham, og da vokteren kom seg på beinene og vendte mot ham, løp Thor forover, hoppet i luften og sparket ham i brystet. Thor følte en kraft han aldri hadde kjent før strømme gjennom kroppen og hørte lyden av noe brekk da sparket hans sendte den store mannen flyvende bakover gjennom luften, dundrende mot veggen og ned i en haug på gulvet, denne gangen ble han fullstendig bevisstløs.

Merek stod der, sjokkert, og Thor visste nøyaktig hva han måtte gjøre. Han grep øksen, skyndte seg over, holdt Mereks lenke mot stenen og hugget den. Et stor gnist føyk gjennom luften da lenken ble kuttet av. Merek beveget seg brått, deretter hevet hodet og så på lenken som dinglet ned mot føttene, og innså at han var fri.

Han stirret på Thor med munnen på gap.

«Jeg vet ikke hvordan jeg skal takke deg», sa Merek. «Jeg vet ikke hvordan du gjorde det, uansett hva det var, eller hvem du er—eller hva du er—men du reddet mitt liv. Jeg skylder deg en. Og dette er ikke noe jeg tar lett på.»

«Du skylder meg ingenting», sa Thor.

«Feil», sa Merek, strakte ut og grep Thors underarm. «Du er min bror nå. Og jeg vil gjengjelde deg. På en eller annen måte. En dag.»

Så snudde Merek, skyndte seg ut den åpne celledøren og løp ned korridoren i ropene fra de andre innsatte.

Thor så bort på den bevisstløse vakten, den åpne celledøren, og visste at han måtte gjøre noe også. Ropene fra de innsatte ble stadig høyere.

Thor gikk ut, så i begge retningene og bestemte seg å løpe i motsatt vei fra Merek. Tross alt, så kunne de ikke fange dem begge på en gang.

Thor løp gjennom natten, gjennom de kaotiske gatene til Kongens hoff og var forbløffet av alt liv rundt ham. Gatene var fulle og mengder av folk skyndte seg rundt ham i en intens røre. Mange bar på fakler som lyste opp natten og kastet mørke skygger på ansikter, mens slottsklokkene ringte uten å stoppe. Det var en mørk klang som kom hvert minutt og Thor visste hva det betød: døden. Dødsklokker. Det var bare en person i kongeriket som klokkene vil ringe for på denne kvelden: kongen.

Thors hjerte hamret mens han undret. Dolken fra hans drøm glimtet foran øynene. Hadde det vært sant?

Han måtte vite det. Han strakte ut og grep en forbipasserende, en gutt som løp i motsatt retning.

«Hvor skal du?» ville Thor vite. «Hvorfor er det folk overralt?»

«Har du ikke hørt det?» skjøt gutten tilbake i panikk. «Vår konge dør! Stukket! Folkemengder samler seg foran Kongens port, for å få nyhetene. Dersom det er sant, så er det fryktelig for oss alle. Kan du tro det? Et land uten en konge?»

Med det sagt så dyttet gutten Thors hånd bort, snudde og løp tilbake inn i natten.

Thor stod der, hjertet hamret, og ville ikke innse virkeligheten rundt ham. Hans drømmer, hans spådommer—de var mer enn fantasier. Han hadde sett fremtiden. To ganger. Og det skremte ham. Hans krefter var dypere enn han trodde, og det virket som de ble sterkere med hver dag som gikk. Hvor ville alt dette føre til?

Thor stod og prøvde å finne ut hva han skulle gjøre nå. Han hadde rømt, men nå hadde han ingen aning hvor han skulle gå. Kongelige vakter ville trolig i løpet av noen få øyeblikk—og trolig hele Kongens hoff ville være på utkikk etter ham. Faktumet at Thor rømte ville bare få han se mer skyldig ut. Men faktumet at MacGil ble stukket mens Thor var i fengsel—ville ikke det renvaske ham? Eller ville det føre til at han ble en del av en konspirasjon?

Thor kunne ikke ta sjanser. Det var tydeligvis at ingen i kongeriket var i humøret til å høre en rasjonell forklaring—det virket som alle rundt ham var blodtørstige. Og han ville sannsynligvis bli syndebukken. Han måtte finne ly, et sted å gå til hvor han kunne vente på at stormen var over og for å renvaske navnet sitt. Det tryggeste stedet ville være langt bort fra her. Han burde flykte og finne tilfluktsted i hans landsby—eller lengre bort, så mye avstand fra her som han kunne få.

Men Thor ville ikke ta den tryggeste veien; det var ikke slik han var. Han måtte bli her, renvaske navnet sitt, og beholde posisjonen sin i Legionen. Han var ikke en svekling, og han ville ikke flykte. Mest av alt ville han se MacGil før han døde—dersom han var fremdeles i live. Han trengte å se ham. Han følte seg overvelmet med skyldfølelse, fordi han ikke klarte å stoppe mordet. Hvorfor hadde han blitt dømt til å se kongens død hvis det var ingenting han kunne gjøre med det? Og hvorfor hadde han sett ham bli forgiftet når han faktisk ble stukket?

Mens Thor stod der, diskuterende, kom det til ham: Reece. Reece var den eneste personen han kunne stole på som ikke ville gi han til autoritetene. Kanskje til og med gi han et trygt sted å være. Han følte at Reece ville tro på ham. Han kjente til Thors kjærlighet for hans far var ekte, og dersom noen hadde sjansen til å renvaske Thor s navn, så ville det være Reece. Han måtte finne ham.

Thor tok av sted med en sprint gjennom bakgatene, snudde og svingte gjennom folkemengden, mens han løp bort fra Kongens port og mot slottet. Han visste hvor Reece sitt kammer lå—på østvingen som lå nær den ytre bymuren—og han håpet at Reece var der inne. Hvis han var det, så kunne han få han til lytte og hjelpe ham med å finne en vei inn til slottet. Thor hadde en synkende følelse at dersom han var her lengre, i gatene, så ville han snart bli gjenkjent. Og når denne folkemengden oppdaget han, så ville de rive ham i stykker.